I Storbritannia har levestandarden stått på stedet hvil i over 15 år, og situasjonen er enda verre for de fattigste husstandene.
Det skyldes delvis lave lønninger, men også de utilstrekkelige trygdeordningene. Storbritannia har nå noen av de «minst sjenerøse» trygdeordningene av alle OECD-landene, ifølge forskningsinstituttet National Institute of Economic and Social Research (NIESR).
Forskning utført av NIESR viser at trygdeutbetalingene ikke dekker det nødvendigste til livsopphold. Den eneste gangen trygdeutbetalingene har vært høye nok til å dekke det folk trenger for å overleve, var under pandemien, da velferdsordningen Universal Credit økte sine utbetalinger med 20 pund per person, per uke.
Ifølge NIESR er Storbritannia verken et land med høyt lønnsnivå eller høye velferdsstandarder. Gapet mellom lave lønninger og lave trygdeutbetalinger merkes av millioner av mennesker, som er fanget i en situasjon der de ikke har tilstrekkelig støtte til livsopphold.
Og ting er ikke på vei til å bli bedre, heller. Tidligere forskning fra NIESR viste at levestandarden ikke ville komme opp igjen på 2022-nivå for de nederste 40 prosentene av husstandene før i 2028. Og levestandarden var ikke spesielt høy i 2022.
Stilt overfor all denne informasjonen har finansminister Rachel Reeves besluttet seg for å gjøre alt verre. Reeves hevder at trygdeutgiftene er i ferd med å komme ut av kontroll, og hun legger skylda på de langtidssyke for at de nekter å jobbe.
Hun har planlagt kutt som kan føre til at de uføre og langtidssyke får 1200 pund mindre å rutte med per år.
Disse kuttene er ikke bare grusomme, de er dypt irrasjonelle. Grunnen til at Storbritannias offentlige finanser er ute av kontroll, er at fattigdom koster. Når man ikke klarer å håndtere de underliggende årsakene til fattigdom, skaper det store sosiale og økonomiske kostnader lenger fram i tid.
Se bare på boligsektoren. I Peckham finnes det en barneskole der størsteparten av barna er hjemløse. Familiene deres har ikke råd til husleia i privat sektor, derfor får de kommunal støtte.
Kommunen betaler da for at familiene skal huses i en kostbar «midlertidig bolig», mens de forsøker å finne en egnet sosialbolig.
Det har en katastrofal effekt på barnas utvikling. Lærerne forteller om barn som møter på skolen trøtte og stresset, ute av stand til å lære.
Leder for initiativet London’s Violence Reduction Unit hevder at hjemløshetskrisen fører til vold blant unge og får dem til å miste interessen for skolen og «falle ut av systemet».
Tidligere kunne kommunene tilby familier permanente boliger. Familiene betalte da husleie direkte til kommunen, slik at offentlig sektor fikk en pålitelig inntektsstrøm. Men i dag finnes det ikke mange nok kommunale boliger. De fleste ble solgt under Margaret Thatcher. Dette salget er den største privatiseringen som har foregått i britisk historie.
De eneste som har hatt fordel av salget, er de som var i stand til å kjøpe sin egen kommunale bolig til kunstig lave priser. Thatchers deregulering av finanssektoren innebar at boligprisene skjøt i været, og disse familiene fikk fordel av en massiv kapitalgevinst. Imens ble det enda vanskeligere for alle andre å få råd til egen bolig.
Mange av boligene som ble privatisert under Thatcher, ble solgt til private utleiere, som leide dem ut til en høy pris til private leieboere.
Til sammen har de engelske kommunene brukt et rekordbeløp på midlertidige boliger fra 2022–2023, hele 1,74 milliarder. Mye av disse pengene har gått til private utleiere som leier ut tidligere kommunale boliger.
«Mange av disse menneskene vokste opp i fattigdom og kommer til å leve i fattigdom gjennom resten av livet»
Flere hundre millioner pund har blitt overført direkte fra offentlig sektor til rike boligeieres lommer, og det er de alminnelige borgerne som betaler prisen.
Den samme logikken gjelder for trygdekuttene. Et relativt lite antall mennesker med sammensatte behov samhandler med offentlige tjenester som trygdevesen, helsevesen, sosiale tjenester, kriminalomsorg og utdanningsvesen mye hyppigere enn gjennomsnittet.
Mange av disse menneskene vokste opp i fattigdom og kommer til å leve i fattigdom gjennom resten av livet. I mangel på nødvendig støtte kommer barna deres også til å vokse opp i fattigdom og oppleve mangler og nød av en art som virker permanent inn på deres psykiske og fysiske helse.
Når politikerne foreslår trygdekutt, tar de ikke hensyn til hvor mye det koster å håndtere alle disse følgeproblemene.
En familie som lever i fattigdom, kan for eksempel ende opp i en midlertidig bolig, kanskje et hotell, som koster kommunen mye mer enn om de hadde blitt tildelt en kommunal bolig. Uten ordentlig kjøkken blir barna underernært, og det oppstår helseproblemer, for eksempel diabetes, som fører til kostnader i helsevesenet.
Belastningen ved å håndtere alle disse problemene, gjør at elevene sakker bakut på skolen, karakterene deres lider og det medfører kostnader i skolene. De kan utvikle psykiske problemer, som det vil koste helsevesenet å diagnostisere og behandle.
De kan begynne å selvmedisinere med stoffer eller alkohol, og det kan igjen føre til at de vikles inn i kriminalitet, noe som koster offentlig sektor enda mer.
Dermed vil fattigdomssyklusen bare fortsette, noe som innebærer at disse menneskene trenger en rekke former for støtte gjennom resten av livet. Alt dette fordi de offentlige tjenestene var så underfinansierte at disse menneskene ikke fikk den støtta de trengte da de vokste opp.
Ikke bare er det en riktig handling å gripe inn tidlig for å hjelpe de som lever i fattigdom – det ville ha spart offentlig sektor for millioner.
Mens salget av kommunalboliger virker irrasjonelt når du ser på det fra et regnskapsperspektiv, er det lett å forstå sett fra et politisk perspektiv.
Salget av kommunale boliger var en falsk økonomi som endte opp med å koste staten enorme pengesummer på lang sikt. Men privatiseringen gjorde også en relativt liten andel av folket svært rike. Mange av dem som oppnådde fordeler, er parlamentsmedlemmer.
Trygdekutt gjør folk enda mer desperate etter å finne jobb. Og når det finnes en stor nok gruppe som er desperate etter å jobbe, kan arbeidsgiverne betale dem enda mindre i lønn. Det er derfor innstrammingstiltakene gikk hånd i hånd med synkende lønninger og framvekst av løsarbeiderøkonomien.
En lavlønnsøkonomi genererer enorme kostnader på lang sikt. Produktiviteten lider når fattigdom undergraver folks ytelse på jobb. Innovasjonen synker når bedriftene ansetter billige arbeidere i stedet for å investere i ny teknologi. Og kostnadene for barna som vokser opp uten nok å spise, lar seg ikke engang regnes på.
For å løse disse problemene trengs intet mindre enn en full omorganisering av samfunnet. Vi må ta hensyn til den langsiktige verdien som skapes ved å investere i mennesker, framfor å håndtere trygd som en kostnad lagt på staten.
Men dette skiftet kan bare skje hvis våre politiske ledere ikke lenger blir i stand til å tjene på folks lidelse.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
