DebattKjønn

Fem råd for transsyn­lighet

I dag, på Transsynlighetsdagen, er det viktig å minne oss selv om at synlighet ikke bare handler om å se, men om å anerkjenne, respektere og kjempe for dem som ofte blir oversett. Da Utenriksdepartementet i forrige uke gikk ut og endret sine reiseråd til USA slo de tørt fast at USA nå kun anerkjenner søkerens kjønn ved fødsel. Dermed glattet de over at dette i realiteten betyr et innreiseforbud for norske transpersoner i et land som ansees som en av våre nærmeste allierte. Transpersoner over hele verden står overfor en eskalerende krise, hvor rettigheter som helsehjelp, juridisk anerkjennelse og retten til å leve uten trusler om vold er under angrep.

Trump har siden innsettelsen vist at de ønsker å realisere sin absurde fantasi om en verden uten transpersoner i praksis. Presidentordre 14168, som tvinger offentlige etater til å anerkjenne kjønn som uforanderlig basert på fødselskjønn, er et eksempel på hvordan politisk ideologi brukes til å utslette transpersoners eksistens fra lovverket. Transpersoner i USA har allerede fått sine søknader om fornyede pass i retur med feil kjønn i registeret. Det pågående forsøket på å forby transpersoner i å tjenestegjøre i militæret vil fjerne livsgrunnlaget til flere tusen familier. Transpersoner og deres nærmeste lever i frykt for hva som vil komme.

Den såkalte “transdebatten” har også nådd Norge. Som skeive medmennesker som følger feltet har det vært slående hvor mange mennesker de siste årene som plutselig har begynt å bekymre seg for unge transpersoners kjønnsidentitet. Det er kanskje ikke så merkelig – sensasjonelle overskrifter om minoriteter har gjerne en tendens til å selge aviser. Slike bekymringer om betydningen av kjønn i dagens samfunn er imidlertid også uttrykk for en manglende tro på transfolks evne til å forstå seg selv. Innlegg som tar utgangspunkt i transfolks hverdag – som mennesker med lengsler, håp og bekymringer – havner i skyggen.

Det er heldigvis mer håndfaste måter å bekymre seg for transpersoners ve og vel på enn å løse den flere hundre år gamle diskusjonen om hva kjønn egentlig er. Den siste levekårsundersøkelsen for transpersoner i Norge dokumenterer at de fleste transpersoner er stolte over kjønnsidentiteten sin – det er meningsfullt å ta seg selv på alvor. Samtidig rapporterer mange om stigma og diskriminering. I slike situasjoner hjelper det imidlertid at andre trår støttende til.

Hva kan vi gjøre for å støtte og synliggjøre transpersoner i hverdagen?

1. Vis aktiv støtte. Delta på markeringer som Transsynlighetsdagen (31. Mars) og Transminnedagen (20. november) og støtt organisasjoner som jobber for transrettigheter.

2. Korriger feilinformasjon. Utfordre transfobiske utsagn i hverdagen og på nett. Spre fakta om transpersoners liv og rettigheter.

3. Stem på partier som forsvarer transrettigheter og som tar til orde for å styrke behandlingstilbudet og levekårene for transpersoner.

4. Respekter transpersoners navn og pronomen og stå opp mot diskriminering på arbeidsplassen, i vennegjengen, kort sagt, der livet leves. Alltid!

5. Når politikere prioriterer populisme fremfor menneskerettigheter for å vinne stemmer, så er ikke stillhet et alternativ. Stillhet er ikke nøytralitet, men medskyldighet.

Dette er ikke bare en kamp for transpersoner, men for verdiene som definerer et fritt og demokratisk samfunn. Vi må stå sammen med transfolk – ikke halvhjertet, men med brask og bram.

Debatt

Fagforeninger

Det orga­ni­serte arbeids­livet er demo­kra­tiets vern

Vi har mye å feire på 1. mai, men også mye å miste. I en tid med økt press på demokratiet er fagforeningene viktigere enn mange tror. Mange amerikanere som drømmer om nordiske velferdssamfunn, ser nostalgisk tilbake på 1950- og 60-tallets USA, da landet var preget av mindre økonomisk ulikhet, sterkere fellesskap og bredere tillit. Når de feirer 1. mai i USA i dag, gjør de det i skyggen av en utvikling som svekker både demokratiet og arbeidstakernes stilling. Hva gikk galt på veien fram til Trumps USA? Og hva må vi i Norge gjøre for å bevare tilliten og det organiserte arbeidslivet vårt? Robert Putnam, forfatter av klassikeren «Bowling Alone», forklarte hvordan sosiale fellesskap – fagforeninger, idrettslag og nabolagsforeninger – begynte å forvitre fra 1970-tallet og utover.

Colombia

Fag­forenings­ledere blir drept i Colombia

Allerede første dag da vi kom til i Antioquia, ble en fagforeningsleder drept. Jaime Gallego var en av få gjenværende som sto opp mot de multinasjonale gruveselskapene i Segovia, Antioquia. Selskaper som stjeler jord og utnytter arbeidere i regionen. Colombia har en lang tradisjon for forfølgelse av sosiale bevegelser, inkludert fagbevegelser. Etter mange år med drapstrusler fra paramilitære grupper, ble han til slutt tatt av dage – på grunn av sitt engasjement for gruvearbeideres rettigheter, for å organisere arbeidere i protest og gi håp om en fremtid med bedre vilkår. Vi kjente ikke Jaime personlig, men hans historie har fulgt oss gjennom hele oppholdet. I et miljø av sosiale bevegelser som er lite, møter vi stadig mennesker som kjente ham. De færreste virker overrasket over drapet på Jaime, de har flere liknende historier å fortelle.

Eu

Hjelper medlemskap?

Må Norge være medlem for å samarbeide om problemene i Europa? EU har ikke løst disse siden vår avstemning i 1994. Uten å nevne demokrati, som Europabevegelsen har gjort før, annonserer de 29.4 for medlemskap. Men EUs demokratiske underskudd er der fortsatt. Nå for tiden ser vi hvor viktig og arbeidskrevende demokrati er når det kommer feil folk til makten.