Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.
Antakelig har jeg hørt Grieg fra jeg lå i mors livmor, sier Liv Glaser hjemme på Gjettum i Bærum. Mars-sola lyslegger en stripe på stuegulvet ut fra vinduskroken der vi sitter, som et visuelt ekko av fuglenes første forsiktige vårsang.
Allerede abonnent? Logg inn
Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?
For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.
I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.