Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling.
«Laugsmentaliteten i toppledersjiktet har tatt fullstendig overhånd.»
Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske. Selskaper som Equinor, Telenor og Yara har alle økt fastlønnen til sine allerede høyt gasjerte ledere for å kompensere for bonusrestriksjonene. I Kongsberggruppen, Nammo og Hydro har styrene rett og slett satt til side Stortingets krav om å senke maksgrensa for bonus, skriver Dagens Næringsliv. Avisas gjennomgang i fjor viste at bare én av 62 konserndirektører i de åtte børsnoterte statlige seksapene som staten har eierandel i, fikk samme kronetillegg som snittet i bedriften i året etter Stortingets vedtak.
Flere av styrelederne i de aktuelle selskapene har selv bakgrunn som toppledere i det delstatlige næringslivet. Styreleder i Kongsberggruppen Eivind Reiten var konsernsjef i Norsk Hydro, mens dagens styreleder i Hydro er tidligere DNB-sjef i Rune Bjerke. De tilhører et sjikt av ledere som går tørrskodd fra posisjon til posisjon i statens selskaper, og som dermed også kan ha egeninteresse av at styreverv og ledelse av slike selskaper honoreres høyt. Dessverre syns laugsmentaliteten i toppledersjiktet å ha tatt fullstendig overhånd. De later til å glemme at de styrer på vegne av det norske folk, som gjennom nasjonalforsamlingen kan uttrykke andre mål og idealer enn dem som florerer i lederkastens tynne luftlag. Styrenes ordrenekt må få konsekvenser.