Ep

Helt på kanten

Kjartan Gaulfossen tar plass i et høyinteressant hjørne av norsk rap.

Ida Madsen Hestman

Kjartan Gaulfossen

Tunnelsyn

Stundom

Kjartan Holm Trætteberg, aka Kjartan Gaulfossen, fortsetter å videreutvikle sitt unike rap-nisjekonsept med spoken word og pratete rap-stil. Der han for ett år siden grublet i bilen sin på minialbumet «Korsvegen», er han nå på vei inn i tunnelen. Med klangen på den autotunede røsten høres det vitterlig sånn ut – selv om han på «Kanten» synger om å balansere på en bjelke nedi barcode 60 meter over bakken som en ballerina / Spliff i ene, øl i andre hånda / Som æ prøve å få kontakt med andre sida – med lyden av en grå regndusj i bakgrunnen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.