Caritas er saltet, surdeigen og lyset som gir dem som er i nød et fyrtårn av håp. Ordene tilhører pave Frans, overhodet for verdens uten sidestykke største trossamfunn, med mer enn 1,3 milliarder medlemmer. Han er også statsoverhode og 183 land har diplomatiske forbindelser med pavestolen.
Flere humanitære organisasjoner har en kirkelig forankring. Det bør imidlertid ikke overraske noen at den katolske kirke, med like mange medlemmer som alle andre kirkesamfunn til sammen, har gitt utspring til det største humanitære nettverket av trosbaserte organisasjoner. Caritas-bevegelsen finnes over hele verden, og drar nytte av den katolske kirkes omfattende ressurser, lokale nettverk og diplomatiske tilgang. Det er dermed nærliggende å tro at en humanitær kjempe som Caritas-bevegelsen ville være av særlig strategisk verdi som en samarbeidspartner for Norge.
I de siste fem år har man tenkt slik. Frem til i år var Caritas-bevegelsen én av syv organisasjoner i en gruppe av strategiske partnere med norske myndigheter. I år kom beskjeden om at Caritas ikke lenger skal være del av dette samarbeidet. Begrunnelsen var en overraskelse for meg, som kjenner både den katolske kirke og Caritas godt fra både inn- og utland.
Norad anerkjenner at Caritas er effektive. De slår også fast at Caritas responderer raskt. De erkjenner at Caritas leverer gode resultater. At Caritas har vært ledende på lokalt ledet bistand bestrider de heller ikke. Så hva er årsaken til at Norad ikke lenger ser verdien av Caritas som strategisk partner?
Norads avslag kan kort oppsummeres slik: Caritas er for små og har ikke lenger noe strategisk verdi å tilby.
«Norads avslag er ikke lett å forstå»
Det første punktet er ikke lett å forstå. Av verdens humanitære nettverk er Caritas verdens nest største, og det aller største av de trosbaserte nettverkene. Er ikke størst lenger stort nok? Det medfører riktighet at hovedkontoret i Norge er lite, men dette er helt i tråd med prinsippet om lokalt ledet bistand og målet om mest mulig bistand for pengene. Bistandsmidler skal brukes der krisen utspiller seg og nøden er størst, ikke spises opp av administrasjonen i Oslo.
Det som likevel overrasker meg mest, sett fra et kirkelig ståsted, er at Caritas ikke anses å ha noe særskilt å bidra med i det strategiske arbeidet med å nå Norges humanitære mål ute i verden. Der har Caritas mye å gi, både lokalt, regionalt og globalt.
De lokale Caritas-organisasjonene kjennetegnes ved at de er til stede før, under og etter enhver krise. At de drives av lokale mennesker som kjenner kulturen og både muligheter og utfordringer lokalt, gjør dem mer effektive og skaper tillit hos andre lokale aktører. Man skal heller ikke underkjenne kirkens evne til å åpne dører og sette hjulene i gang. Det finnes det utallige eksempler på at kirken har lykkes med, der andre aktører har måtte gi tapt.
Caritas-bevegelsen har imidlertid også noe helt eget å tilby globalt, som man skulle tro var særlig viktig for Norge i den uforutsigbare og omskiftelige tiden vi lever i. Caritas-bevegelsen gir nemlig direkte kontakt og samarbeid med det omfattende arbeid den katolske kirke gjør for nødlidende. Dette strekker seg fra ordenssøstrenes helse- og utdanningsarbeid i den mest avsidesliggende landsby til pavestolens appeller om fred og fattigdomsbekjempelse i FNs generalforsamling.
Over hele verden er Caritas kjent for organisasjonens størrelse og diakonale-sosiale-politisk-religiøse heft. At størst ikke skal være stort nok og verdensvide forbindelser og innpass ikke er tilstrekkelig strategisk for Norge, er i hvert fall vanskelig å forstå. Å gi avkall på dette samarbeidet i en tid hvor det konkrete og virksomme bistandsarbeidet er under sterkt press, fremstår i beste fall som underlig, i verste fall som hasardiøst.
