Brit Salbu har 19. mars en kronikk i Klassekampen der hun fremhever fordeler ved kjernekraft. Det er mulig at kjernekraft er nødvendig for å begrense klimakrisen, men det er viktig at problemene kommer frem.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentI sin kommentar 22. mars går Bjørgulv Braanen inn på noe av politikken og aktiviteten som kjennetegner Internasjonale sosialister (IST). Braanen har rett i at antimilitarisme var avgjørende da vi nylig forlot Rødt og at uenigheter i synet på nasjonalstaten kom på spissen både med forsvarsforliket og våpenstøtte til Ukraina. Braanen trår imidlertid feil i sin framstilling av hva vår antimilitarisme og vårt syn på «det nasjonale spørsmål» innebærer. Uenigheten Braanen trekker opp mellom Rødt og oss dreier seg ikke om støtte til nasjonal frigjøringskamp, men om den nasjonalistiske ideologien som preger den reformistiske fløyen som nå leder Rødt, og som går tilbake til AKP-tiden. I avgjørende spørsmål prioriterer Rødt nasjon foran klasse, noe vi mener er uforenlig med en marxistisk forståelse av statens klassekarakter under kapitalismen. Staten og militæret er borgerskapets redskaper for kontroll.
Mariette Lobo og Ellisiv RognlienVi står som et lite og sårbart land, i urolige tider. Det går knapt en dag uten store medieoppslag om tollbarrierer, skjelvende børser og bøllete utspill fra «lederen av den frie verden». Da er det viktig at vi ikke bidrar til panikken, og at vi støtter opp om våre politikere som skal sikre gode handelsrelasjoner for landet. Og minne om at vi fortsatt trenger forbedring i rammevilkår og infrastruktur som gjør det liv laga for vår hjemlige industri. Ja, faktisk kan det også være et mulighetsrom for vesle Norge, i den verdenssituasjonen vi står i. Nøyaktig hva som er det politiske formålet til Trump og hans støttespillere er vanskelig å få grep om. Men USAs posisjon som supermakt og imperium er i fritt fall, og de er i ferd med å isolere seg fullstendig.
Bjørn Sig. SvingenFaglitterære forfattere og oversettere fortjener lønn for det viktige arbeidet de gjør. De Figueiredo og Sæveraas bekymrer seg i Klassekampen for at stipendordninga til NFFO blir dårligere. Det tror jeg heldigvis de har liten grunn til. Med den nye individuelle vederlagsordninga beholdes stipendene i samme størrelsesorden som før, og forfattere og oversettere kompenseres på en mye mer gjennomsiktig og rettferdig måte enn i gamle dager. I 2021 dukka saken opp: Lov om kollektiv forvaltning hadde tredd i kraft. Ifølge den skulle midlene NFFO mottar fra KOPINOR og Norwaco – til sammen to tredeler av Det faglitterære fonds inntekter – nå fordeles til den enkelte opphaver. Var dette farvel til stipendene og kroken på døra for Det faglitterære fond? En arbeidsgruppe bestående av generalsekretæren og leder og nestleder for de to styrene blei satt ned for å utrede ordningas juridiske og praktiske utfordringer.
Anders Vaa