Dagboka

Nynorsk

Aleksander Åsnes

Etter at Sparebanken Sogn og Fjordane for nokre månadar sidan vart til Sparebank1 Sogn og Fjordane, har mobilappen min vore på bokmål. Eg vurderer å bli kunde i Voss sparebank for å sleppe det. Då vil eg også få eit bankkort med eit bilete av Ivar Aasen på. Det er forresten synd at dei einaste bileta som eksisterer av Ivar Aasen er dei der han er ein gamal og sliten mann. Kanskje ville nynorsken ha nådd lenger ut med ein litt meir ungdommeleg frontfigur.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Rett vei

I disse valgkamptider får landets mange dårlige veier mye plass. Politikere med stortingsambisjoner slepes rundt av entusiastiske ordførere for å love prosjekter med veier som er breiere, tryggere, har mindre hull og er beinere. Veier er også en handelsvare. Staten vil gjerne at fylkene overtar mer vei, fylkene synes kommunene må eie flere veier, og kommunene ser gjerne at private overtar drift og ansvar for veier. Uten at det følger penger med. Men de gode veiene får liten plass i valgkampen, og dem er det mange av i dette langstrakte landet. Nord for Mosjøen i Nordland, for eksempel, finnes nå noen av landets nyeste og fineste veier etter år med anlegg.

Ole Magnus Rapp

Stengt bru

Å være journalist på Vestlandet er ikke bare-bare. Nylig var jeg ute på oppdrag i Ålvik i Hardanger, et oppdrag som kom i stand litt i hui og hast. Jeg hadde ikke mer enn tida av veien, registrerte jeg da jeg kjørte fra Danmarks plass. Som en godt vestlands­assimilertøstlending lå jeg derfor jevnt i 84,5 km/t på de svingete veiene, via Arna og Trengereid, akkompagnert av noen drøye forbikjøringer etter Kvamskogen, ned Steinsdalen mot Norheimsund og forbi Øystese. Tidsskjemaet holdt akkurat, viste GPS-en. Men ved Fyksesundet fikk jeg problemer. Brua var stengt! Rotvelt? Steinras? spurte jeg den hyggelige kvinnen som dirigerte køen inn mot brua. Hun ristet på hodet. «Nei, da e filminnspeling her no. Dei skal laga film av eit gamalt Jon Fosse-manus!» Hun klarte ikke helt å skjule stoltheten.

Pernille Ekornrud Grøndal

Reinpoliti

Historien til den mest spesielle spesialavdelingen i norsk politi er nå samlet mellom to permer. De som jobber her er håndplukket, må tåle enorme avstander, vanskelige vær- og føreforhold og ha god helse. Nei da, vi snakker ikke om PST, livvakttjenesten eller Kongens eskorte. Boka «Viddas voktere» dreier seg om Reinpolitiet, som i disse dager kan markere 75 års tjeneste. Forfatter Bjarne Langseths har gledet seg lenge til å få fortelle den spesielle historien. Langseth er politiutdannet og har jobbet i Finnmark både som politi, som journalist og redaktør, før drømmen om å leve av pensjon og forfatterskap ble realisert. Reinpolitiet har 15 ansatte, fordelt på sju patruljer fra Tana i øst til Storslett i vest. For noen år siden ble navnet endret til Utmarkspolitiet, men folk i nord benytter gjerne det gamle navnet.

Ole Magnus Rapp