19. mars hadde Mustafa Jayyousi en interessant artikkel i Klassekampen om ekte solidaritet med Palestina. Her peker han på en rekke faktorer om hvordan vi best kan drive solidaritetsarbeidet.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentEivor A. Oftestad foretar noen spesielle grep i sitt angrep på oss som ønsker å innføre sjølbestemt assistert livsavslutning i Norge (Klassekampen 20. mars). Hun appellerer til venstresida om å se klasseperspektivet i assistert livsavslutning; det er de nederst på stigen som blir ofrene for en slik politikk, sjølbestemmelse over livsavslutninga er en slags egotripp fra eliten. Oftestad påstår at det er «utglidninger» i alle land som praktiserer dødshjelp. Vi har ofte hørt historier om at aldersgrensa presses nedover, om at det er press utenfra som fører til ønsket om hjelp til å dø, at også psykiske problemer brukes som grunn, eller at folk føler seg som en belastning.
Heming OlaussenDet er mye å si om innlegget i Klassekampen fra 21. mars fra Tale Ellingvåg mfl., men jeg skal konsentrere meg om språkbruken og hva den signaliserer. Artikkelforfatterne har omsorg for transpersoner. Vel og bra. Men når denne omsorgen gjør seg utslag i å rakke ned på folk som mener noe anna enn en sjøl, bør det ringe en bjelle eller to. Jeg har diskutert dette temaet i mange sammenhenger, både med feminister, transaktivister og deres støttespillere. Ordet «terf» sitter løst, og det er langt fra å være en nøytral beskrivelse, slik forfatterne hevder.
Pernille NylehnDet kjennes problematisk at noen av de freds- og nedrustningsinitiativene som internasjonal og nasjonal fredsbevegelse har arbeidet for over mange år, nå fremmes av en ustadig og lite tillitvekkende amerikansk president. Det føles også problematisk at Europa i sitt svar på mulig tøvær mellom USA og Russland og mulig, i alle fall proklamert, nedrustning både av konvensjonelle våpen og masseødeleggelsesvåpen, ikke har noe annet å by på enn en frenetisk og hodeløs militarisering. Det føles hjerteskjærende at neste generasjon, alle de unge, i stor grad får «virkeligheten» presentert av hovedstrømsmedier med militaristisk tankegang, krigsnarrativer og krigslogikk. Har vi ikke noe annet å by dem? Hvor er det mangslungne og humanistiske Europa? Er vi blitt etisk tomhendte, uten kreative visjoner? På tross av den nesten unisone parlamentariske tilslutningen til opprustning ønsker trolig folk flest fred – for seg og sine, for landet og regionen, verden. Hvorfor er det da så taust? Er det avmaktsfølelse? Frykt for å ikke være på lag med flokken? Natos credo om at «våpen fører til fred» har fått stor innflytelse. Det som tidligere ble ansett som ekstrem høyrepolitikk, er i ferd med å bli allment akseptert og føyer seg inn i den gamle patriarkalske tenkningen fra Romertiden om at hvis du vil ha fred, må du forberede for krig. Det ropes på militær sikkerhet. Vesten med cirka 10 prosent av verdens befolkning sitter på cirka 60 prosent av verdens militærmakt. Det er tydeligvis ikke nok.
Ingeborg Breines