Playboi Cartis overveldende tredjealbum har overflod, men litt mindre overskudd.
Music
AWGE/Interscope/Universal
En umiddelbar tanke dukket opp idet man trykket på den horisontalt triangulære knappen på sin foretrukne strømmeplattform forrige fredag, da tredjealbumet til Playboi Carti endelig var ute:
Allerede abonnent? Logg inn
Smerz byr på litt mindre smerte i sitt album nummer to.
Sannsynligvis den villeste og mest intense samleplata som slippes i år, innspilt live, on location, i det sørvestlige Madagaskar – der musikken er i sentrum for seremoniene, eller kanskje vi skal kalle det festivalene, rundt både bryllup og begravelser: tre til sju dager med sigaretter, øl, lokalt rom og – ikke minst – tsapiky. Det er ikke så lett å få grep om hva denne musikkstilen faktisk er, men uttrykket er såpass ekstatisk at det er lett å la seg rive med, fra Mahemys hardtrockende åpner «Je mitsiko ro mokotse» til Mirasoa & Mahapotekes heliumsvokal på avsluttende «Bleu bleu», med mye rått gitarspill derimellom.
Melankolsk og klassisk indie-vidd.