Maskiner og nirvana

Åpne ørene

For noen uker siden var jeg i en nordisk forsamling der vi alle skulle presentere oss etter tur. Vi satt i en sirkel, og en svensk, en dansk, en finlandssvensk presenterte seg og fortalte om sine bakgrunner – på morsmålet. Jeg rakk å tenke at det var fint å sitte samla i et rom og dele fellesskapet i å snakke våre egne morsmål i forståelse med hverandre, at det er et språkfellesskap som gir oss flere mennesker å snakke på morsmålet med, en større kultur å bevege seg i på eget språk. Så var turen kommet til meg. Jeg kan vanskelig tenke at noen som har hørt meg prate vil si at jeg snakker fort, og jeg var i tillegg bevisst på å snakke ekstra sakte og t-y-d-e-l-i-g. Men det hjalp ikke. Jeg så rullegardina gå ned i ansiktene til mine kolleger.