Dagen jeg pensjonerte meg som elektriker, fikk jeg en telefon fra Colombia med et forslag som kom som et sjokk, sier Carlos Erazo.
Det var 31. januar 2024. Erazo hadde bodd i Norge i 24 år, 20 av dem i Drammen. Han kom til Norge som politisk flyktning fra Colombia i 2000, sammen med hele familien sin.
Etter å ha tilbrakt ungdomstida si i den urbane geriljaen M-19, la Erazo ned våpnene og ble folkevalgt. Men den politiske volden i Colombia fortsatte, og flere av Erazos venner og kamerater ble drept. Derfor insisterte Erazos familie på å forlate hjemlandet. I Norge utdannet han seg til elektriker.
– Jeg gikk på elektrikerskole med gutter som var på alder med mine egne barn, ler Erazo og stryker seg over det skallede hodet.
Vi møter ham i Bogotá i Colombia. Han har på seg en blomstrete kortermet skjorte, øynene kunne tilhørt en tenåring. Men i fjor fylte Erazo 70 år og fikk beskjed om at han burde pensjonere seg på grunn av alderen. Uten å nøle ba han om noen ekstra måneder på elektrikerjobben.
Samme kveld ringte Otty Patiño, også han med en fortid i geriljaen. Patiño er i dag selve fredssjefen i regjeringen i Colombia. Jobben fikk han fra sin tidligere våpenbror, president Gustavo Petro, som også kjempet i M-19 i sin ungdom.
Patiño gikk rett på sak. Han ba Erazo om å vende tilbake til Colombia for å lede fredsforhandlinger med gruppa Comuneros del Sur, som består av avhoppere fra ELN-geriljaen.
Var sjefen til Petro
President Petro har gjort prosjektet Paz Total («Total Fred») til selve kjernesaken for sin regjering. Det er den første venstreregjeringen i Colombias historie. Prosjektet innebærer forhandlinger med alle de væpnede gruppene i Colombia.
Akkurat nå pågår det ni parallelle forhandlingsprosesser med ulike væpnede grupper. Dette inkludert geriljaer, deres avhoppere, urbane gjenger, samt den mektige kriminelle gruppa Clan del Golfo.
– Prosjekt Total fred under Petro er svært innovativt på flere måter: Man snakker med mange grupper samtidig, og man venter ikke til en endelig fredsavtale er inngått. Man etablerer delavtaler fordi befolkningen som har levd med konflikten, trenger hjelp nå, ikke om fire år når den endelige avtalen er på plass, sier Elizabeth Dickinson fra Colombia-kontoret til tenketanken Crisis Group.
Colombia har lært mye fra fredsprosessen med Farc-geriljaen, som Norge var tilrettelegger for, og som kulminerte i en fredsavtale i 2016. Nå er Norge blant annet ledsager i prosessene med ELN, og med to grupper som omtales som Farc-dissidenter.
– Dette er et fredslaboratorium, sier en norsk diplomat som har vært involvert i flere av forhandlingene.
– Colombia forsøker å bygge freden nedenfra, sammen med lokalsamfunnene i områdene som er rammet av konflikten. De deltok også i samtalene før fredsavtalen i 2016, men nå er flere involvert, og de er mer aktive, understreker diplomaten.
Men Petro trengte flere erfarne forhandlere. Presidenten og «fredssjefen» hans var derfor enige: Carlos Erazo, elektrikeren fra Drammen, var rett mann for jobben, både på grunn av hans gerilja-erfaring og fordi han hadde deltatt i fredsforhandlinger før. Den gangen de alle kjempet i M-19, var Carlos Erazo faktisk kommandanten til Petro, altså sjefen hans.
– Er dette virkelig sant?
– Dette er helt sant! utbryter Erazo i latterkrampe.
Déjà vu
I februar 2024 var Erazo allerede på plass i den kolombianske delstaten Nariño, der ti kommuner er kontrollert av geriljaen Comuneros del Sur.
– Vi satt ved et langt bord med stearinlys som eneste belysning: regjeringsrepresentanter på den ene sida, og disse unge gutta i uniformer på andre sida. Og jeg opplevde et déjà vu. Dette har jeg vært med på før, bare på den andre sida av bordet, sier Erazo.
Han forsto godt hvordan de unge gutta fra Comuneros del Sur hadde det, og «hva de var engstelige for, der de satt». Der ELN er delt i synet på forhandlinger med regjeringen, er Comuneros bestemt «for», forklarer Erazo.
«Jeg opplevde et déjà vu. Dette har jeg vært med på før, bare på den andre sida av bordet.»
— Carlos Erazo
– Hvorfor vil Comuneros del Sur delta i fredsforhandlinger?
– Det er fordi Comuneros er dypt forankret i lokalsamfunnet. De tilhører selv urfolk og afrokolombianere fra dette området, og lokalsamfunnet deres har overveldende stemt på Petro som president. Deres base er pro-Petro og krever at Comuneros forhandler fred med presidenten! sier Erazo, triumferende, med en finger i været.
– Vi hører at av alle fredsforhandlingene som nå pågår i Colombia, er prosessen med Comuneros del Sur den som er kommet lengst. Hvorfor? Og hvordan fikk dere til så mye på bare ett år?
– Ja, i disse dager forbereder vi at Comuneros samler seg på avtalte steder og legger ned våpnene. Og vi er enige om sosiale deler av fredsavtalen som innebærer å ordne opp i ulovlig gruvedrift, bringe infrastruktur og sosiale investeringer til Nariño. Dette er lettere å få til med en mindre gruppe på et begrenset territorium.
Handler om å forstå
Den vellykkede prosessen med Comuneros har, paradoksalt nok, satt livet til en annen kolombiansk fredsforhandler i fare. Han heter Álvaro Jiménez, og er høyre hånd til Otty Patiño, fredssjefen i Petros regjering.
Samme dag som Klassekampen møter Jiménez i Bogotá, står navnet hans på forsida av samtlige nasjonale aviser. ELN, geriljaen som Comuneros brøt ut av, har nemlig gitt ordre om å drepe ham.
Oppdraget skal visstnok allerede være betalt, ifølge avisene. Årsaken er at de anklager Jiménez for å stå bak bruddet mellom ELN og Comuneros. Regjeringen avviser dette og forklarer at Comuneros valgte å forlate ELN på grunn av dype interne konflikter.
Av sikkerhetshensyn ønsker ikke Jiménez å møte Klassekampen på et offentlig sted og foreslår i stedet å komme til leiligheten der vi bor i Bogotá. Vaktene venter nedenfor.
– Jeg snakker ikke med noen medier i dag, selv om de ringer kontinuerlig, men dette intervjuet er annerledes, sier Jiménez.
Han er en elegant og svært veltalende mann i dress. Også han har bakgrunn fra M-19, som resten av fredsgjengen til Petro. Han vervet seg til geriljaen som 17-åring, og så dro han til Nicaragua for å kjempe for Sandinista-revolusjonen.
Tilbake i Colombia satt han «et par år» i fengsel. Etter løslatelsen kom «den vanskelige urbane kampen», før han dro «til skogs» igjen, fram til M-19 i 1990 la ned våpnene og ble til et politisk parti.
Årsaken til at han velger å snakke med en norsk avis denne dagen, til tross for at han måtte se seg over skulderen på vei ut til bilen, er den rolla Norge har spilt i fredsprosessen i Colombia, sier han.
– Norge har vært her for oss. Jeg har blitt kjent med flere norske diplomater som har støttet fredssamtalene i Colombia over lang tid. De kommer ikke hit for å servere oss en ferdig løsning. De lytter. De forsøker å forstå. Det er det jeg har lært: Veien til fred handler om å prøve å forstå.
– Hvordan går det med prosjekt Total fred?
– Kolombianske medier jobber hardt for å plante ideen om at «total fred-initiativet» er en fiasko, men det er det ikke, fastslår Jiménez.
Vil snakke med alle
Álvaro Jiménez’ rolle i Total fred-prosjektet er å lede forhandlingene med den væpnede gruppa Clan del Golfo, som er i ferd med å kontrollere hele den kolombianske kysten. Gruppa vokser raskere enn noen annen væpnet aktør. De har både makt, penger og potensial til å destabilisere landet.
– Samtalene med Clan er vanskelige, men vi starter ikke fra bunnen av, sier Jiménez.
Forhandlingene er basert på erfaringene med implementeringen av fredsavtalen med Farc fra 2016, forklarer han, både det som fungerte, og det som ikke fungerte så bra.
Fordi nye grupper har tatt over territoriene Farc har etterlatt, «arvet» president Petro et land med 26 væpnede grupper. Derfor måtte man tenke nytt.
– Petros satsing er å snakke med alle! Det må vi.
Det er «humanitet som ligger til bunns» i Petros tilnærming, mener Jiménez.
– Ingen er så avskyelige at de ikke kan snakkes med.
Det at Petro-regjeringen forhandler med kriminelle gjenger på samme måte som de gjør med geriljaer, som har politiske mål, er ifølge flere Klassekampen snakker med i Colombia, noe nytt og særegent.
– Man har konkludert med at den klassiske delingen mellom politiske og ikke-politiske grupper er en falsk dikotomi, sier Elizabeth Dickinson fra Crisis Group, som har oppfordret Petro til å innlede samtaler med Clan del Gulfo.
– Alle disse gruppene, politiske eller ei, har samfunnsmål, agenda, og alle lever av illegal økonomi, sier hun.
Nå er samtalene i gang, selv om både Dickinson og Jiménez kaller fasen de er i, for svært tidlig: «en sondering av fredsintensjoner».
«Veien til fred er å forsøke å forstå.»
— Álvaro Jiménez
Vi spør Álvaro Jiménez hva slags insentiver Clan del Golfo egentlig har for å snakke med staten.
– Ja, mange tror at disse gruppene ikke har insentiver. Det er sant at lederne i Clan har mye penger, men de har ingen mulighet til å bruke dem. De vil nyte livet, ikke bare gjemme seg, de vil ha fred og ro, de vil være med familiene sine, sier han.
Etter fredsavtalen med Farc i 2016 forventet folk at det neste steget skulle være signeringen av fredsavtalen med ELN, den andre gamle geriljaen. ELN er enda eldre enn Farc, men de er i dag betydelig mindre og svakere, forklarer Jiménez.
– Men vi er ikke der vi var i 2016. Vi er ikke det samme landet! utbryter han.
Colombia har hatt en høyre-regjering i mellomtida, med president Iván Duque som «boikottet fredsavtalen», ifølge Jiménez.
– Farc har holdt seg til avtalen, men det har ikke staten, sier han.
– Hva betyr dagens nyhet om at ELN har betalt for å få deg drept? Er regjeringens fredsforhandlinger med ELN nå over?
– Jeg håper vi kan fortsette prosessen med ELN, sier Jiménez.
Mot «total krig»?
Allerede dagen etter at Klassekampens snakket med Jimenéz, 17. januar, blir imidlertid prosessen satt på vent etter at ELN går til angrep mot Farc-avhoppere, som også er i dialog med regjeringen, i Catatumbo på grensa til Venezuela. Siden har minst 80 personer blitt drept, og 50.000 er drevet på flukt.
Staten har sendt ut 10.000 uniformerte politi og soldater i et forsøk på å dempe konflikten i Catatumbo. Både ELN og mediene, som nesten i sin helhet tilhører høyresida, mener «total fred» er i ferd med å bli til «total krig».
Elizabeth Dickinson fra Crisis Group mener det som skjer i Catatumbo ikke er Petros skyld eller et nederlag for fredsarbeidet hans, men et signal fra ELN om at de ikke er interesserte i fredssamtaler nå, men heller i å posisjonere seg territorielt.
– Total fred er en storslagen idé. Den kommer ikke til å være mulig å realiseres i sin helhet under denne regjeringen, men det man lærer fra prosessene her i Colombia i dag, viser vei for hele regionen, sier Dickinson.
Gjenstår mye jobb
Andre prosesser går bedre. 10. februar i år signerte gruppa Carlos Erazo ble satt til å forhandle med, Comuneros del Sur, en protokoll for å levere fra seg våpen, ammunisjon, granater og droner.
Men mye gjenstår. Landminnene skal fjernes, det jobbes også med en helt ny økonomisk utviklingsplan som lages sammen med Comuneros og lokalsamfunnet.
– Jeg savner Norge, sier Erazo.
Selv om det er lørdag, må han løpe videre til neste møte med Comuneros og et direktorat som vil hjelpe dem med å finne et nytt liv uten våpen, gjennom utdanning og samtalegrupper med tidligere Farc-soldater som har klart det.
– Jeg savner barna og barnebarna mine som bor i Norge, vennene mine der, de lange sommerdagene. Jeg savner laks og brunost, ler Erazo.
Men han vender ikke tilbake til Drammen før arbeidet i Colombia er fullført.
