I Klassekampen 12. mars går en rekke fylkestopper i SV ut og krever at strømmen skal tas av børs. Samtidig ønsker en markedsliberal fløy i partiet å knytte Norge enda tettere til EUs energiunion ved å godta EUs fjerde energimarkedspakke. Begge forslagene vitner om svak kunnskap om kraftsystemet og manglende forståelse for de lange linjene i norsk energipolitikk.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg er så møkka lei av alle som jobber for å splitte folk – dele oss inn i de som hører til her, og de som ikke gjør det. Det er som oftest menn som drar opp diskusjonen om hvordan landet, sivilisasjonen og verdiene våre er i fare fordi folk fra andre land har slått seg til her. De kommer i flere forskjellige varianter – alt fra de med slips, utdannelse og intellektuelle begrunnelser for fordommene, til de med dårlig språk og reinspikka hat. Jeg betakker meg for å tilhøre dette «vi» som de mener å snakke på vegne av. Når det gjelder hvor tilbakeliggende en del nyankomne til landet er, har jeg et godt råd – les norsk kvinnehistorie. Norske kvinners rettigheter er ikke gamle, og de er ikke hogd i stein. Vi som har vært med i kvinnekampen siden 1970-åra, husker godt tida da 80 prosent mente homofile burde bekjempe legningen sin, det var utenkelig at lesbiske mødre skulle ha ansvar for barn, kvinnemishandling var noe folk trudde kun arbeiderklassemenn med alkoholproblemer dreiv med, hver fjerde brud var under tjue år, barn født utafor ekteskap blei kalt «uekte», pornoblader var til salgs i dagligvarehandlene, og mange syntes det gikk på æra løs når kona tok lønna arbeid. I 1968 døde ei kvinne av ulovlig abort, det siste dødsfallet vi veit om. Mange av oss som blei aktive i kvinnekampen, var rundt tjue år da. Å kritisere de norske verdiene og den norske kulturen som herska på den tida, vakte stor motstand, og den gang som nå kom det advarsler om hvor farlig utviklinga var.
Unni RustadI Klassekampen 16. januar viser forsker Ola Innset til at Norge har høy sysselsetting, og at den gode og rettferdige sykelønnsordningen gjør at flere holder seg innafor arbeidslivet. Høyere sykefravær er prisen for den høye (norske) sysselsettingen, sier han. Som leser vil man anta at Innsets utsagn bygger på forskning hvor sysselsettingsraten i Norge er sammenliknet med andre relevante land hvor sykelønnsordningene er mindre sjenerøse og sykefraværet lavere. Men det er åpenbart ikke tilfelle. Ifølge OECD svinger sysselsettingsraten (15–64 år) i Norge rundt samme nivå som i Sverige, Danmark og Tyskland, og den er markant lavere enn i Nederland, Sveits, Island og New Zealand – alle land hvor sykefraværet er betydelig lavere enn i Norge. Det særnorske høye sykefraværet kan altså ikke tilskrives den høye sysselsettingen, hvor vi lå på sjuende plass i OECD i 2024. Det er heller ikke slik Innset sier, at sykelønnsordningen gjør at flere beholder en fot innenfor arbeidslivet i Norge.
Jon Erik DølvikBjørgulv Braanen har eit uvanleg rørete intervju med Marius M. Kjølstad om Carl Schmitt og Hans Kelsen (Klassekampen, 16. januar). Han siterer Kjølstad på at Kelsen «framstår som en langt meir relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør». Det kan neppe vere tvil om at Kjølstad har rett i dette av den enkle grunnen at Schmitt var mot parlamentarisk demokrati! Ein som er mot parlamentarisk styre kan neppe vere ein demokratitenkar – det seier seg sjølv. Schmitt er likevel av interesse fordi han først og fremst var ein statstenkar, og fordi idéane hans står fram som meir ærlege om korleis statar opptrer enn alle teoretikarar for konstitusjonelt demokrati. Ein stat er i sitt vesen ikkje demokratisk, etter Schmitts syn.
Roar Høstaker