«Folk er på søken etter det som forener» avslutter Kari Nessa Nordtun sitt innlegg klassekampen 11. mars. At det skal utvikles mer støttemateriell i skolen er det vanskelig å være uenig i. Alt som kan støtte oss lærere er vel og bra. Samtidig klarer jeg ikke unngå å få en vond smak i munnen av måten kunnskapsministeren formulerer seg på. Hvem er folket som er på søken, og hva skal egentlig forene oss? Et annet beslektet spørsmål: hvor blir det egentlig av den såkalte tillitsreformen?
Nessa Nordtuns avsluttende ord minner meg om en elev jeg hadde for snart et tiår siden. Hen skrev en lengre tekstbit på hindi nederst i en analyse av et dikt av Henrik Wergeland. Selve analysen ble med et par utprøvende setninger. Men hva sto det i det i resten av teksten? Prøvde eleven å si noe viktig til meg?
Det viste seg å være et dikt som var mye, mye eldre enn norsk romantikk. Lyrikken beskrev kjærlighet gjennom nydelige naturbilder med panteistisk tilslag. I tilbakemeldingen skrev jeg at hen hadde funnet poesi som benyttet seg av lignende natursymbolikk som hos romantikerne, bare lenge før romantikken fant sted. Poenget var ikke å snakke ned den norske litterære kanon, målet var å anerkjenne det følelsesmessige og intellektuelle arbeidet. Jeg forsøkte å løfte eleven, ikke kvele nysgjerrigheten med ord som upresist, tynt, svakt. Etter å ha lest kommentaren fortalte eleven entusiastisk om bruken av naturbilder fra middelalderen. Det ble en vei inn til eleven, men også inn til Wergeland, som eleven omsider ble glad i.
Det tok meg noen kveldstimer å finne ut av hva som var formidlet på hindi. Norsklærere vet at det ikke er bærekraftig å gjøre slikt detektivarbeid hver kveld. Historien sier likevel noe viktig hva som skaper fellesskap. Anerkjennelse og brobygging forener oss, ikke ferdiglagede undervisningsopplegg om nasjonalsangen eller nok en skriftlig presisering av verdier.
Det er lærernes profesjonelle skjønn som skaper veier inn til elevene i all deres rikdom. Mer støttemateriell er kanskje forholdsvis billig, men det er menneskemøtene, tiden og energien vi har til hverandre som skaper humanistiske fellesskap. For at disse møtene kan finne sted, må vi få tid til å gjøre detektivarbeid og ta vanskelige profesjonsbaserte vurderinger som ikke lar seg oversette i byråkratiske skjemaer og dokumentasjonsspråk. Dersom Nessa Nordtun er seriøs med hensyn til å skape en skole som forener, bør hun heller forsøke å gi skolen en kursendring. Hvor blir det av den såkalte tillitsreformen?
