DebattSkatt

Grønn skattereform er på overtid

Jens Stoltenbergs initiativ til en gjennomgang av skattesystemet fortjener honnør. Skattesystemet er en av statens kraftigste muskler for å styre økonomien i en mer bærekraftig retning. Derfor er det synd at Høyre, Frp, Senterpartiet og SV avviser initiativet før debatten i det hele tatt har begynt. Flere utvalg og eksperter har pekt på de viktigste skattegrepene i en årrekke, nå trengs det politisk guts og handling. En av de største svakhetene ved Stoltenbergs forslag til mandat er at det ser ut til å utelate særskattene for grunnrentevirksomheter. Dette er en alvorlig feil. Særskatter på næringer med stor miljøpåvirkning, som opprett og olje, må være en del av løsningen når vi snakker om en grønnere økonomi. I årevis har Norge gitt milliarder av kroner til fossilindustrien, ved indirekte statlige investeringer der selskaper i negativ skatteposisjon faktisk får utbetalinger fra staten. Hvis vi mener alvor med omstillingen, må vi inkludere alle sektorer i skattegjennomgangen – også de som har levd fett på Norges naturressurser i flere tiår. CO2-avgiften skal opp, og det er bra. Men regjeringens foreslåtte økning er langt fra tilstrekkelig. For at næringslivet skal få tydelige signaler om hvor vi er på vei, må avgiften minst dobles i forhold til dagens planlagte vekst. Dette vil gi aktører forutsigbarhet og sikre at grønn teknologi og fornybare alternativer får den konkurransekraften de trenger.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Kunst

Munchs svakheter

Kåre Bulie skriver i Klassekampen 18. mars om Munchs portretter, uten å fortelle at de ikke er portretter. Munch har aldri klart å male øynene til de personer han fremstiller. De er som oftest malt som sorte streker (menn) og kuler (kvinner). Også i barneportrettene hans er øynene malt som streker. Munchs ansikter, nærmest uansett alder og kjønn, er magre og langstrakte, uten liv. Øynene er sjelens speil, og et portrett uten malte og ekte øyne er dødt.

Ideologi

Ikke tilslø­rende og ikke «et steg til høyre»

Ola Haugstad hevder i et lengre innlegg den 20. mars at mitt forord til den nye utgaven av Clara Zetkins «Om fascisme – og hvordan bekjempe den» er «tilslørende og forflatende». Hvor uforsonlig Zetkin i sin tid var eller ikke var overfor den reformistiske delen av arbeiderbevegelsen er trolig av begrenset interesse for flesteparten av Klassekampens lesere. Jeg kommenterer imidlertid gjerne kort Haugstads påstand om at jeg «går glipp av – eller er ikke interessert i – det vesentlige ved Zetkins strategi: å stake ut en retning for en revolusjonær bevegelse som skal bekjempe reaksjonære krefter, samtidig som den befinner seg i en mindretallsposisjon innad i arbeiderbevegelsen, og uten å gi slipp på målet om sosialistisk revolusjon.» Forordet mitt forsøker å gjøre nettopp noe slikt for vår egen tid, men jeg mener også at begreper som «revolusjon» ikke automatisk sier noe om konkret, politisk strategi hundre år etter Zetkin. Derfor løfter jeg fram velferdsstaten, som en sosialistisk del-seier det vil være nokså meningsløst for dagens sosialister ikke å vise interesse for. Både fordi den så åpenbart har gjort livene til folk i arbeiderklassen bedre enn de var i 1923, men også fordi en forståelse av det blandingsøkonomiske systemet vi i dag lever i som noe mer enn at «privat sektor skaper verdier og offentlig sektor bruker dem opp», åpner opp synet på samfunnsmessig verdiskaping. Dette kan gjøre oss bedre i stand til å forstå krisene i dagens system og hvordan de er knyttet til den framvoksende fascismen. Ikke minst kan en bedre forståelse av velferdsstaten peke ut retninger for et mer demokratisk, økonomisk system i framtida.

Nysnø

SV bommer om statlig eierskap

Ingrid Fiskaa og Reber Iversen i SV blander kortene i sin kritikk av Rødts forslag om å avvikle klimafondet Nysnø. De likestiller enhver form for statlig eierskap, og sammenligner Nysnø med Statoil. Intet mindre! Det er riktig at Statoil ikke var lønnsomt fra start. Men der stopper også likhetene. Etableringen av Statoil handlet om at den norske staten skulle ha begge hender på rattet i utvinningen av vår mest verdifulle naturressurs – oljen og gassen på sokkelen. Selskapet hadde ikke bare kommersielle, men også nærings- og industripolitiske mål. I Statoil hadde dessuten staten et aktivt eierskap.