Gauz’
Betalt for å stå
Oversatt av Tove Bakke
Camino forlag 2025, 178 sider.
Sjøl om det varsles om krisetider i norsk bokbransje, er det fortsatt forlag som satser dristig på forfattere fra land som knapt har vært representert her hjemme. Nå har vi fått et inspirerende eksempel på det siste: «Betalt for å stå», skrevet av ivorianeren Gauz’ (Armand Patrick Gbaka-Brédé er hans fulle navn). Han er ikke bare Elfenbeinkystens ledende romanforfatter, men også en kjent journalist og skuespiller med flere filmmanus bak seg. Årets bok på norsk er hans franskspråklige debut fra 2014, som først kom ut på engelsk for to år sida og raskt blei nominert til den gjeve International Booker Prize. Det skal ikke leses mange sider for å forstå hvorfor det var fortjent, og hvorfor hans to oppfølgere også har fanget engelske forlags interesse. 12. mars gjester Gauz’ Litteraturhuset i Oslo.
Dette er ei bok med to litterærere ansatser, det ene er øyeblikksbilder og det andre er ei historisk fortelling, men de springer ut av samme tema. De er begge nødvendige i et unikt og nyskapende prosjekt, men i sin struktur og stilistiske form skiller de seg fra hverandre. Tittelen viser til en navnløs ivoriansk immigrant som tilbringer dagen med å være «betalt for stå», det vil si at han arbeider som vekter i et luksuriøst varehus i et fasjonabelt Paris-strøk. For de fleste er han usynlig, unntatt for butikktjuver, og som afrikaner blir han gjort dobbelt usynlig og anonym. Forfatteren hadde sjøl en slik jobb en gang, og fra sitt utkikkssted ga hans notater og refleksjoner ideen til en roman.
«Livet som sikkerhetsvakt er ikke så sikkert.»
Vi får altså det som nærmest må kalles for en omvendt antropologisk studie, der den «innfødte» fra en tidligere koloni bokstavelig talt fra «gølvet» observerer og tolker de velstående kundenes atferd, utseende, livsanskuelse og samfunnsstruktur. Gjennom en serie vignetter, den ene mer harselerende og sylskarp enn den andre, tegnes et forrykende bilde av hvordan parisere med penger og jålete hang til dyr parfyme er fanger av kapitalistisk konsumerisme. Vår vekter er papirløs, men desidert ikke humørløs. Kontrasten til det store flertallet av migranter med og uten offisielle dokumenter, for ikke å si folk flest i den tidligere kolonien, trer klart fram gjennom forfriskende satire og sprelske språklige vendinger. Og under det hele ligger en nagende uro: Livet som sikkerhetsvakt er ikke så sikkert, det gjelder både jobb og opphold i hovedstaden.
Sammenhengen i romanen blir tydelig når det rapsodiske og anekdotiske utvides med en mer kronologisk gjennomgang av tre ulike faser i vestafrikanske innvandreres historie i Paris, der jeg-formen viker for en kollektivroman med tre hovedpersoner, Ferdinand på 1960-tallet og Ossiri og Kassoum nærmere våre dager. Det er ei fortelling om stadig bitrere arbeids- og boligforhold, for ikke å si rasisme og brustne illusjoner, supplert med mange historiske tilbakeblikk. Mens mange kaller slike tilnærminger for «postkolonialisme», forteller Gauz’ meg at kolonialisme og slaveri ikke er «post», men fortsatt lever i forholdet mellom Frankrike og tidligere kolonier.
I ei tid med frykt for KI-baserte oversettinger leverer Tove Bakkes oppfinnsomme nynorsk det beste argumentet for naturlig intelligens.