Da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, ble John Toresen (65) fly forbanna på Vladimir Putin.
Toresen er veteran fra FN-styrkene i Libanon. Da Putins hær gikk inn i Ukraina for tre år siden, inviterte han til flaggheising av ukrainsk flagg ved krigsminnesmerket ved Torås fort på Tjøme utafor Tønsberg. Han er en av ildsjelene i Torås forts venner.
Mot slutten av måneden skal han og åtte andre veteraner fra det norske forsvaret kjøre en kolonne med ni biler og utstyr til den ukrainske hæren. Det er organisasjonen Norsk Ukrainastøtte som gjør det mulig. Bilene har firehjulstrekk og skal males i kamuflasjefarger når de ankommer Ukraina. Dermed er de klare for fronten. Toresen skal reise med buss, tog og fly tilbake. Han regner med å bruke 10.000 av egen lomme på turen.
I gave fra Torås forts venner har han fått en ny skuddsikker vest.
Heiser det ukrainske flagget
Toresen tar oss imot på Torås fort onsdag denne uka. Heisingen av det ukrainske flagget har de fortsatt med, forteller han.
Hver søndag siden februar 2022 har det blå og gule flagget vaiet over kystfortet. Det er blitt en samlingsplass. For veteraner, for nordmenn som vil vise solidaritet med Ukraina, og ikke minst ukrainske flyktninger. Dem har det blitt flere av. Noen av dem er blitt nære venner, forteller Toresen.
Den siste uka er han blitt forbanna igjen. Denne gangen på Donald Trump, som skjelte Volodymyr Zelenskyj ut for åpen mikrofon i Det hvite hus, og som siden trakk tilbake den militære støtta til Ukraina.
– Alt har blitt snudd 180 grader rundt. Nå må vi bare kline til, sier han.
Han byr på kaffe fra pappkrus i bygget kystfortets venner disponerer. Det heter «24» etter «Kjakan» Sønstebys dekknavn.
Hit kommer skoleklasser og pensjonistforeninger og får foredrag om krigshistorie.
«Aldri mer 8. april», pleier Toresen å si til dem som vil høre. På Tjøme hedrer de nemlig kaptein Leif Welding Olsen, som ble skutt på av tyskerne og mistet livet om kvelden 8. april 1940. Da seilte tyske krigsskip opp Oslofjorden. Welding Olsen skjøt varselraketter som fikk Oscarsborg festning på beina, og bidro dermed til senkingen av Blücher.
Hit kommer også veteraner for å prate og drikke kaffe. Flere er interessert i Ukraina. Toresen forteller og viser bildene fra Ukraina-turene sine. Det er også krigshistorie, men den er ikke ferdig fortalt. Den skjer nå. Og nå gjelder det å handle, mener Toresen.
– Ukraina trenger våpen og ammunisjon. Det må Norge kjøpe inn, sier han.
– Når vi gjør det, kjøper vi oss tid. Det trenger vi for å bygge opp vårt eget forsvar, sier Toresen.
Flyktninger syr bårer
Toresen viser oss det vedfyrte feltkjøkkenet han skal ta med på en henger når han kjører til Ukraina denne gangen. Det kan gi varm mat og drikke til 50–60 soldater i skyttergravene. Han skal også ta med skyttergravslys, som ukrainske flyktninger støper på aktivitetskvelder på Torås fort. Og bårer som flyktninger i Norge har sydd for falne landsmenn ved fronten.
Leder av Norsk Ukrainastøtte Arnstein Tranøy, også han veteran, sier via chat til Klassekampen at alt de samler inn, har en nytteverdi. Samtidig må de alltid vurdere verdien opp imot transportkostnad.
– Ofte er det best å sende ned penger og handle i Ukraina. Alt kan kjøpes der, og da støtter man næringslivet samtidig, sier han.
Toresen viser oss små gaver Norsk Ukrainastøtte har fått som uttrykk for takknemlighet. Blant annet et ukrainsk flagg der soldater har skrevet ned hilsener og dikt.
– Har du noen relasjon til noen av soldatene?
– Nei. Det er best å ikke ha det. De blir ikke så gamle.
– De kjemper vår kamp
Det er ikke bare Norsk Ukrainastøtte som sender utstyr ned til fronten. Flere hundre nordmenn er engasjert i frivillig hjelpearbeid for å bistå ukrainske soldater. Norske Ukrainian Freedom Convoys skal av gårde med en konvoi på 18 biler i løpet av våren. Siden mars 2022 har de levert mer enn 220 brukte biler, i tillegg til medisiner, medisinsk utstyr, aggregater og batteribanker. Det opplyser leder Ole Kvåle.
En annen organisasjon som forsyner den ukrainske hæren med materiell og koordinerer mye av den norske innsatsen, er Veteran Aid Ukraine. Daniel Viksund er sentral i dette arbeidet. Han er basert i Kyiv.
– Det er litt trykket stemning her nå, sier han når Klassekampen ringer.
– Europa må få fingeren ut og komme i gang. Vi kan ikke sitte og lage avtaler som er avhengig av om Washington sier ja eller nei. Vi må vise at vi har ryggrad igjen, sier Viksund, som har ti års erfaring fra Telemarksbataljonen.
Alle de frivillige vi snakker med, kjenner på den samme utålmodigheten. Våpenhvile og fredsavtaler diskuteres opp og ned og i mente. Det er lett å bli avmektig når verdens mektigste våpenmakt ser ut til å vende ryggen til Europa.
Håpet ligger i det konkrete. Viksund forteller om en norsk donor som ga dem en million kroner for en måned siden. I løpet av sju dager var pengene omsatt til droner ved fronten. Sammen med oppfinnsomme ukrainere på små og store droneverksted har Veteran Aid Ukraine produsert 4500 droner. Viksund forteller at de har dokumentasjon på at 150 russiske stridsvogner er tatt ut ved hjelp av disse dronene.
– Behovet er enormt. En av brigadene vi bistår, bruker 250 droner om dagen, sier han.
I løpet av de ti månedene Viksund har vært i Ukraina, har han lært å kjenne ukrainere som et folk som orienterer seg mot Vesten.
– Jeg blir glad når jeg ser at det er mulig å være homofil her og ha andre meninger enn hva Putin aksepterer i Russland. Friheten betyr mye for dem, og det synes jeg er viktig, sier han.
Hjemme i Norge har han et barn på 4 år og to gutter på 16 år. Ukrainernes kamp er også deres kamp, mener han.
– Jeg skal være her og ofre av mitt personlige liv for at de skal slippe å oppleve det ukrainere nå opplever ved fronten, sier han.
Fikk kjeft av kona
John Toresen har fått klar beskjed fra kona. Turen han tar nå, må være den siste.
Den første gangen han reiste til Ukraina i 2022, falt det en rakett i nærheten av der han befant seg i Lviv. Fem mennesker ble drept.
«Det lukta korditt og blod.»
— John Toresen, veteran og frivillig i Norsk ukrainastøtte
NRK visste at Toresen var i området. De ringte, og han ga et intervju på direkten. Kona fikk vite om det fra radioen før hun fikk vite det av ham.
– Da ringte hun og kjeftet på meg, sier Toresen.
De drepte den gangen var flyktninger på vei ut av landet. Bare hunden deres overlevde. Toresen synte det var hjerteskjærende å se den langhåra schæferen lete etter dem i ruinene.
– Det luktet korditt og blod, sier Toresen.
Lukta av sprengstoff og døde kropper har han kjent før.
Toresen har vært i Libanon. Andre ukrainahjelpere har vært i Afghanistan. Toresen sier det er en fordel å ha den type erfaring. Det gjør deg mer forberedt på å takle uforutsette situasjoner.
Vi avslutter runden på Torås fort i krigsmuseet som Torås forts venner har satt i stand på dugnad. Et eget rom er viet Forsvarets internasjonale operasjoner.
På veggen henger uniformer som er blitt brukt i blant annet Korea, Libanon og Bosnia-Hercegovina.
– Tror du utstyr fra en internasjonal operasjon i Ukraina kommer opp på veggen her?
– Nei. Vi har ingen soldater å avse til internasjonale operasjoner. Nå haster det å bygge opp vårt eget forsvar, sier Toresen og legger til:
– Akkurat nå kjemper ukrainske soldater på slagmarka for Europas demokrati. Vi må støtte dem, så kjøper vi oss tid.
Toresen mener vi må ruste opp og forberede oss på russisk aggresjon.
– Mange mener den russiske hæren nå er svak.
– Om tre, fire år har den bygd seg sterk igjen. Vi har ingen tid å miste.
