Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

India

Mitt fødeland

India var okkupert over flere hundre år og fikk sin frihet for rundt 70 år siden. Det burde være nok tid for en nasjon til å utvikle seg i betydelig grad, men det skjedde ikke. Fram til Indias nåværende statsminister, Shri Narendra Modi, som på en vidunderlig måte har ledet landet med en storslått og positiv effekt for både India og verden. India har reist seg fra en forferdelig fortid, og det er på tide at landet markerer seg på verdensscenen. Landet har flere gode initiativer, og med store fremskritt innen romforskning har landet sin kapasitet og satt et bemerkelsesverdig preg på verden. Shri Narendra Modi har alltid hatt som prinsipp at nasjonen kommer først; forbedringer for landet og det indiske folket har førsteprioritet. Resultatene ser vi nå, ved at India har satt sitt preg på verdenshistorien. Han har utført omfattende og ubeskrivelige gjerninger for folket og landet, som ikke kan oppsummeres med få ord. Det er hans enorme kjærlighet til nasjonen og moderlandet som gjør at han fortsatt står sterk og rakrygget.

Sv

Nytt slagord?

Heming Olaussen, SV-medlem, lanserte i Klassekampen 15. mai sitt forslag til nytt SV-slagord; «Folkemakt mot pengemakt». Slagordet er flott. Du finner det på hjemmesida til Norges Kommunistiske Parti.

Antisemittisme

Foredraget til Bassam Hussein

Professor ved NTNU Bassam Hussein og det han sa om 7. oktober-massakren i et foredrag for noen uker siden – er det hets og hat som skal politianmeldes? Grunn til advarsel eller oppsigelse? Et spørsmål Storting og regjering bør ta for seg? Ingenting å bry seg med? Nei, grunnlag for politianmeldelse fins ikke, enda mindre for en advarsel eller oppsigelse. Og det er å ta for hardt i å gjøre Husseins uttalelser til stortings- eller regjeringsspørsmål. Men visst er det grunn til å reagere på det han sa. Eller skal man kanskje ikke bry seg når noen sier at «man kan synes hva man vil om 7. oktober, om det er terror eller ikke terror, eller hvem som står bak eller ikke står bak, eller hva som har skjedd 7. oktober, men det er den viktigste hendelsen i vår historie»? At 7.