Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.