Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ki i skolen

Gjør jobben din, så skal jeg gjøre min

I Klassekampen 17. november forteller lektor Anne Grønlie om hvordan lærere mister gnisten av KI. Grønlie peker på manglende regler og retningslinjer, men også fraværet av konkrete tiltak, som å kunne sperre av tilganger på elevenes datamaskiner. Da ChatGPT ble lansert offentlig for tre år siden, måtte lærere raskt finne midlertidige løsninger i påvente av tydelige føringer. De kom aldri. I Oslo-skolen har vi derimot fått egne chatboter, retningslinjer for hvordan å hjelpe elevene med å bruke KI, og beskjed om å stadig utvikle oss lokalt. Ansvaret for vurderingspraksis står hver enkelt lærer fortsatt alene med. Eksamenskarakter utgjør kun omtrent 20 prosent av vgs-elevenes tellende karakterer.

Equinor

Skilsmisse mellom Kunsten og Olja

Det Norske Teatret avsluttar samarbeidet med Equinor. Det sa teatersjef Kjersti Horn opp få sin første dag. No håpar eg fleire norske institusjonar vil følgje hennar eksempel. Over mange år har Det Norske Teatret husa Equinor sin årlege haustkonferanse. Trass millionkontrakt, blir 2025 det siste året oljeselskapet får leige hos oss. Eg er letta og stolt. I over hundre år har Det Norske Teatret stått i bresjen for viktig samfunnsendring, og engasjert seg for mangfald, berekraft og menneskerettar. Equinor er eit mektig oljeselskap som sponsar store delar av norsk kultur- og samfunnsliv.

Ukraina

Braanens misfor­stå­elser

Bjørgulv Braanen påpeker 25. november ganske riktig at fred er å foretrekke over krig. Når det gjelder veien fram til fred, er Braanens resonnement basert på en rekke misforståelser. Den første gjelder Russlands krav, og hva som vil være konsekvensen av å godta dem. Russland krever at Ukraina skal redusere hæren, nektes langtrekkende missiler og oppgi områder der landets sterkeste befestninger ligger. La oss tenke etter: Hvorfor insisterer Russland på dette? Av frykt for at Ukraina skal marsjere mot Moskva, tross Russlands 4000 atomstridshoder? Eller for å svekke sin motstander militært og fortsette krigen fra en langt bedre posisjon? Skal ukrainerne da stole på et russisk løfte om å ikke fornye krigen? Russland har lovet dyrt og hellig å ikke invadere Ukraina i 1991, 1994, 1997 og 2003. Vil et løfte til ha noe å si? Den andre misforståelsen gjelder Ukrainas krav.