Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Selektiv fryktre­to­rikk

Innlegget «Hva vet vi om iranske biovåpen» (18. april) fremstår opplysende, men er i realiteten selektivt – og bidrar til å nøre opp under frykt og mistenkeliggjøring av Iran. Allerede i åpningen siteres Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var fungerende øverstkommanderende under Iran–Irak-krigen. I innlegget omtales han imidlertid som en av «ayatollaene» – uten avgjørende kontekst: Iran var offer for omfattende kjemiske våpenangrep som drepte tusenvis av iranere og påførte over 60.000 varige skader til i dag. Saddam Hussein fikk støtte fra blant andre USA og Tyskland til å utvikle og bruke disse våpnene. Leseren inviteres så til å spekulere i om Iran kan ty til biologiske våpen dersom landet blir «desperat». Samtidig utelates det at Iran, i trekanten Israel–USA–Iran, har fremstått som en rasjonell og forutsigbar aktør i diplomati og forhandlinger – i kontrast til USA og Israel, som gang på gang har brutt folkeretten, blant annet ved å innlede angrepskrig mot Iran i juni 2025 og februar 2026. Fraværet av Israel er også påfallende.

Oslo kommune

Haugerud stryke­or­kester står i fare på grunn av Høyre­by­rådet

Det er lett å forstå reaksjonene i leserinnlegget «Korttenkt av Bydel Alna» i Klassekampen 20. april. Som leder av bydelsutvalget deler jeg bekymringen over at Haugerud strykeorkester nå står i fare, men la det være helt klart: Dette er et resultat av Høyrebyrådets kutt i bydelsøkonomien. Bydel Alna står i 2026 overfor et historisk tøft budsjett. Vi må kutte i overkant av 150 millioner. Når vi skal kutte så store summer, finnes det dessverre ingen «smertefrie» løsninger, og handlefriheten til å skjerme viktige tiltak for barn og unge forsvinner. Vårt hovedfokus er å skjerme de aller mest lovpålagte og kritiske tjenestene innen helse, omsorg og oppvekst. Strykeorkesteret og andre frivillige organisasjoner er tilbud vi verdsetter høyt.

Litteratur

Oss frikere imellom

Frikeren Per Kristiansen retter Chr. Anton Smedshaug her 21. april, og påpeker korrekt at det ikke var J.F. Cooper som skreiv «Hjortefot», men Edward S. Ellis. Derimot skreiv Cooper boka «Hjortedreper», «The Deerslayer» i 1841. Den er en del av «Lærstrømpeserien», der kanskje den mest kjente boka er «Den siste mohikaner».