Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Psykiatri

Helse­mi­nis­teren vil admi­ni­strere

En sedvanlig begeistret helseminister forteller i avisen 30. september at man må samarbeide bedre mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten ved å ha «en dør», prosjekt X, for pasienten, slik at pasienten ikke sendes fra instans til instans som en pakke med ukjent adresse. Jeg erkjenner at dette i dag er et problem. Men systemet har vi. Det er fastlegen som skal koordinere, henvise og åpne dører. Grunnen til at det ikke fungerer, er at det ikke er nok muligheter innenfor dørene. Det gjelder spesielt for alvorlig psykisk syke, spesielt de som har et rusproblem.

Eu

Ikke EU sin skyld

Idar Helle gir i Klassekampen 3. oktober EU skylden for at fundamentet i europeisk industri har sviktet og bruker Volkswagens tap av 100.000 arbeidsplasser som «det billedlige uttrykket for dette». Men det tyske industriflaggskipet er et dårlig eksempel på at EUs industripolitikk har mislyktes. Årsaken til Volkswagens problemer er at selskapet kom for sent inn i den teknologiske omstillingen av bilindustrien. Mens Tesla, Nissan og etter hvert en rekke kinesiske produsenter satset tungt på elbiler, brukte Volkswagen betydelige krefter på å forsvare forbrenningsmotoren og motarbeide strengere europeiske utslippskrav. Resultatet er at selskapet i dag forsøker å ta igjen et teknologisk forsprang innen blant annet batterier og programvare, samtidig som kinesiske produsenter har tatt store markedsandeler. Historien har dessuten et forspill. Diesel-skandalen fra 2015 viste at Volkswagen og andre europeiske bilprodusenter manipulerte utslippstestene for å skjule reelle NOx-utslippene fra dieselmotorene.

Rødt

Oh boy! Et nytt angrep fra Boye

Det er ikke første gang Boye Ullmann (Klassekampen 3. oktober) angriper Sofia Rana eller Siavash Mobasheri før eller under en nominasjonsprosess i Rødt Oslo, men det er første gang han kommer med påstander om at de ikke støtter Rødts vedtatte politikk. Men Ullmann håndplukker selv hvilke landsmøtevedtak og hvilken vedtatt politikk han velger å fremheve. Vi har mye god politikk i Rødt, og alle kan ikke være engasjert i alt. Oslo og alle andre sine valglister bør fylles av folk med et bredt spekter av kompetanse, men man kan ikke kreve at de er enige i alt eller interessert i de samme politiske temaene. Noen er interessert i kvinnehelse, andre naturvern, noen er opptatt av pensjon og andre av psykisk helsevern. Hva Rødts vedtak om våpenstøtte til Ukraina har å gjøre med lokalpolitikken i Oslo, skjønner ikke jeg.