Anna W Blix har delt denne artikkelen med deg.

Anna W Blix har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Høyre­si­dens ungdoms­ledere feiger ut om Israel

FNs spesialrapportører, Amnesty International, Leger Uten Grenser, Holocaustsentre, og de israelske menneskerettighetsorganisasjonene B’Tselem og Physicians for Human Rights; alle omtaler de Israels brutale handlinger mot menneskene i Gaza som folkemord. Så tidlig som 15. oktober 2023 erklærte FN-eksperter at tørste og sult spredte seg på Gazastripen som følge av Israels blokade og krigføring, som i denne omgang da bare hadde pågått i noen dager. Nå har vi bikket 21 måneder. Det er nesten to år med bombing, blokade, tvangsflytting, tilintetgjørelse av sykehus, og endeløse «motbydelige» utsagn fra israelske politikere, som Svenneby kaller det i Aftenposten (28. juli). Men det er også de eneste israelske handlingene han velger å fargelegge med sterke adjektiv. Det faktum at israelere tar til orde for deportasjoner er definitivt motbydelig.

Fiskeforbud i oslofjorden

Om å omstille seg og å bli omstilt

«Fiskerne har alltid vært svært omstillingsdyktige» sier fiskeriminister Marianne Næss Sivertsen som svar på at spørsmålet om kompensasjon er blitt reist i forbindelse med at rekefiske, og alt annet fiske for den saks skyld, i Oslofjorden er besluttet stengt permanent de neste ti årene. «Vi får eventuelt komme tilbake til dette på et senere tidspunkt,» sier hun. Det er diplomatspråk for «ikke faen om det blir ei krone å oppdrive her». Det er stor forskjell på å omstille seg og å bli omstilt. Rundt 1950 var vi 100.000 fiskere i Norge på det meste. Fremveksten av et nytt og annerledes samfunn bygd på prosessindustri og tjenesteyting gjorde det mer lukrativt å flytte til Drammen og gå inn i papir- og trevare fremfor å overta fars utrangerte skøyte. Så vi omstilte oss.

Israel og palestina

PR-triks forkledd som soli­da­ritet?

Arbeiderpartiets finansminister sa nylig at Oljefondet ikke investerer i israelske folkerettsbrudd. Det er rett og slett ikke sant. Vi har vært med på folkerettsbrudd lenge før 2023. Nå, rett før valget, trekker man seg ut av noen få selskaper man aldri burde vært inne i. Oljefond-sjef Nicolai Tangen sier det er fordi «Israel er i krig». Med andre ord: Han tør ikke si at Israel begår forbrytelser mot menneskeheten. Finansministeren kaller det «ny informasjon». Men det er ikke nytt.