Statssekretær i Utenriksdepartementet, Eivind Vad Petersson (Ap), annonserte på mandag at Norge har besluttet å utebli fra statspartsmøtet for FN-traktaten om et forbud mot kjernevåpen (TPNW).
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Jeg tilslutter meg erklæringen om avlivning av sju myter om læreplaner i Klassekampen tirsdag 25. februar. Her er imidlertid en åttende myte som forfatterne trolig har glemt. Og det er myten om at faginnholdsbaserte læreplaner utelukker vidløftige og urealistiske læringsmål. Eller med andre ord: Jeg mistenker at mange pedagoger og didaktikere har overdrevne forventninger til hvor komplisert fagstoff som det er realistisk at barn og unge kan klare å tilegne seg. I min relativt kortvarige, men svært lærerike lærerkarriere ved en ungdomsskole i Oslo underviste jeg for et drøyt tiår siden blant annet i naturfag på 8. trinn.
Jens PlahteI et innlegg i Klassekampen argumenteres det for at SV bør gå inn for en utredning av assistert livsavslutning. Forfatterne hevder at en slik utredning vil gi et bedre grunnlag for å «balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne». Jeg mener at en slik utredning først og fremst vil sette et enda større press på mennesker i sårbare livssituasjoner. Funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) understreker retten til liv og forbyr diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Et tilbud om dødshjelp kan undergrave denne retten ved å sende et signal om at funksjonshindredes liv er mindre verdt. Kampen for gode liv, tjenester, levekår og menneskerettigheter for funksjonshindrede, syke og eldre må tas på helt andre områder enn retten til å ikke leve. Årsakene til å velge dødshjelp er komplekse, og inkluderer ikke bare smerter over tid.
Cato Brunvand EllingsenI Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen. Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten.
Anna Blix og Carline Tromp