I avisa 1. mars tok jeg et oppgjør med uttrykket «å stå opp for». Det har irritert meg lenge, men nå som verden går av hengslene, går det faktisk ikke en dag uten at noen skal «stå opp for» et eller annet viktig, enten det er Ukraina, Europa eller demokratiet. I stedet for denne anglisismen («stand up for»), hvorfor kan vi ikke bruke de langt mer presise «forsvare» eller «kjempe for»?
Nå har jeg fått bekreftelse fra Språkrådet på at de er enige med meg. Statens språkorgan har gjort et dypsøk, og finner, ikke overraskende, at i eldre tekster betyr det «å stå opp for» helt konkret å reise seg for. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han sto opp for oss). Språkrådet slår fast at «å stå opp for» var langt fra vanlig språkbruk før, og at det ikke kan være tvil om at den økte bruken i seinere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Fra rundt år 2005 har bruken av uttrykket skutt fart.
De konkluderer pessimistisk med at det nok er umulig å få bukt med uttrykket. I likhet med mange andre anglisismer er det blitt så vanlig og festet seg så godt fast i dagligtalen, at det rett og slett har kommet for å bli. «Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene», skriver Språkrådet.
Finnes det viktigere ting enn dette? Sikkert, men vi må leve livene våre selv når verden står i brann, og det inkluderer å røkte språket.
