Vi begynner å bli lei av krigsretorikken vi står oppe i nå. Mange har fulgt med på konfliktprosessen med Russland siden 2000. Det hele oppleves nå som en legalitet- og legitimitetskrise. Lederne våre som snakker høyt på våre vegne har ikke spurt de de representerer. Vi opplever retorikk med stor patos, begrenset etos og svært diskutabel logos. Derfor har sannhet blitt en abstraksjon. I sum fører dette til realistisk pragmatisme – og det vi liker dårligst er krig i en frossen konflikt, der kun mer død ser ut til å være resultatet. En freds- eller våpenhvile må på plass. Det hele er for farlig. Vi later som om det ikke spiller noen rolle at Russland er verdens største atommakt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn