DebattEuropa

Hvilket verdifel­leskap?

Pål Fredrik Mitsem (Oslo)

De seneste dagene har aviser og sosiale medier vært fulle av artikler som forteller at USA har brutt med «verdifellesskapet» som de i alle år har delt med Europa. Bakgrunnen er at USA har startet forhandlinger med Russland, og at man ønsker å presse Ukraina til å gi amerikanerne tilgang til store verdier i form av sjeldne mineraler og metaller. Spørsmålene som melder seg, er da følgende: Hvilket verdifellesskap er det man egentlig sikter til, og på hvilken måte har disse verdiene vist seg i praksis? Siden andre verdenskrig har USA stått bak utallige kriger og udemokratiske regimeskifter over hele verden, og landet har aldri hatt problemer med å støtte selv de verste diktatorer og menneskefiendtlige regimer så lenge det har blitt vurdert til å være i deres egen interesse. Nylige eksempler er krigene i Irak, Afghanistan og Libya, som har ført til enorme flyktningstrømmer til Europa. Sist, men ikke minst, kan man vise til USAs ubetingede støtte og sponsing av Israels ulovlige okkupasjon og inhumane undertrykking av palestinerne. Og Europa har alltid trofast diltet etter og støttet opp, selv om det på ingen måte har vært i vår egen interesse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Likestilling

Norske verdier og menn med dårlig hukommelse

Jeg er så møkka lei av alle som jobber for å splitte folk – dele oss inn i de som hører til her, og de som ikke gjør det. Det er som oftest menn som drar opp diskusjonen om hvordan landet, sivilisasjonen og verdiene våre er i fare fordi folk fra andre land har slått seg til her. De kommer i flere forskjellige varianter – alt fra de med slips, utdannelse og intellektuelle begrunnelser for fordommene, til de med dårlig språk og reinspikka hat. Jeg betakker meg for å tilhøre dette «vi» som de mener å snakke på vegne av. Når det gjelder hvor tilbakeliggende en del nyankomne til landet er, har jeg et godt råd – les norsk kvinnehistorie. Norske kvinners rettigheter er ikke gamle, og de er ikke hogd i stein. Vi som har vært med i kvinnekampen siden 1970-åra, husker godt tida da 80 prosent mente homofile burde bekjempe legningen sin, det var utenkelig at lesbiske mødre skulle ha ansvar for barn, kvinnemishandling var noe folk trudde kun arbeiderklassemenn med alkoholproblemer dreiv med, hver fjerde brud var under tjue år, barn født utafor ekteskap blei kalt «uekte», pornoblader var til salgs i dagligvarehandlene, og mange syntes det gikk på æra løs når kona tok lønna arbeid. I 1968 døde ei kvinne av ulovlig abort, det siste dødsfallet vi veit om. Mange av oss som blei aktive i kvinne­kampen, var rundt tjue år da. Å kritisere de norske verdiene og den norske kulturen som herska på den tida, vakte stor motstand, og den gang som nå kom det advarsler om hvor farlig utviklinga var.

Unni Rustad
Sykelønn

Syssel­setting og sykelønn

I Klassekampen 16. januar viser forsker Ola Innset til at Norge har høy sysselsetting, og at den gode og rettferdige sykelønnsordningen gjør at flere holder seg innafor arbeidslivet. Høyere sykefravær er prisen for den høye (norske) sysselsettingen, sier han. Som leser vil man anta at Innsets utsagn bygger på forskning hvor sysselsettingsraten i Norge er sammenliknet med andre relevante land hvor sykelønnsordningene er mindre sjenerøse og sykefraværet lavere. Men det er åpenbart ikke tilfelle. Ifølge OECD svinger sysselsettingsraten (15–64 år) i Norge rundt samme nivå som i Sverige, Danmark og Tyskland, og den er markant lavere enn i Nederland, Sveits, Island og New Zealand – alle land hvor sykefraværet er betydelig lavere enn i Norge. Det særnorske høye sykefraværet kan altså ikke tilskrives den høye sysselsettingen, hvor vi lå på sjuende plass i OECD i 2024. Det er heller ikke slik Innset sier, at sykelønnsordningen gjør at flere beholder en fot innenfor arbeidslivet i Norge.

Jon Erik Dølvik
Carl schmitt

Rørete om Schmitt

Bjørgulv Braanen har eit uvanleg rørete intervju med Marius M. Kjølstad om Carl Schmitt og Hans Kelsen (Klassekampen, 16. januar). Han siterer Kjølstad på at Kelsen «framstår som en langt meir relevant demokratitenker i dag enn det Schmitt gjør». Det kan neppe vere tvil om at Kjølstad har rett i dette av den enkle grunnen at Schmitt var mot parlamentarisk demokrati! Ein som er mot parlamentarisk styre kan neppe vere ein demokratitenkar – det seier seg sjølv. Schmitt er likevel av interesse fordi han først og fremst var ein statstenkar, og fordi idéane hans står fram som meir ærlege om korleis statar opptrer enn alle teoretikarar for konstitusjonelt demokrati. Ein stat er i sitt vesen ikkje demokratisk, etter Schmitts syn.

Roar Høstaker