DebattEuropa

Hvilket verdifel­leskap?

De seneste dagene har aviser og sosiale medier vært fulle av artikler som forteller at USA har brutt med «verdifellesskapet» som de i alle år har delt med Europa. Bakgrunnen er at USA har startet forhandlinger med Russland, og at man ønsker å presse Ukraina til å gi amerikanerne tilgang til store verdier i form av sjeldne mineraler og metaller. Spørsmålene som melder seg, er da følgende: Hvilket verdifellesskap er det man egentlig sikter til, og på hvilken måte har disse verdiene vist seg i praksis? Siden andre verdenskrig har USA stått bak utallige kriger og udemokratiske regimeskifter over hele verden, og landet har aldri hatt problemer med å støtte selv de verste diktatorer og menneskefiendtlige regimer så lenge det har blitt vurdert til å være i deres egen interesse. Nylige eksempler er krigene i Irak, Afghanistan og Libya, som har ført til enorme flyktningstrømmer til Europa. Sist, men ikke minst, kan man vise til USAs ubetingede støtte og sponsing av Israels ulovlige okkupasjon og inhumane undertrykking av palestinerne. Og Europa har alltid trofast diltet etter og støttet opp, selv om det på ingen måte har vært i vår egen interesse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Kunst

Munchs svakheter

Kåre Bulie skriver i Klassekampen 18. mars om Munchs portretter, uten å fortelle at de ikke er portretter. Munch har aldri klart å male øynene til de personer han fremstiller. De er som oftest malt som sorte streker (menn) og kuler (kvinner). Også i barneportrettene hans er øynene malt som streker. Munchs ansikter, nærmest uansett alder og kjønn, er magre og langstrakte, uten liv. Øynene er sjelens speil, og et portrett uten malte og ekte øyne er dødt.

Ideologi

Ikke tilslø­rende og ikke «et steg til høyre»

Ola Haugstad hevder i et lengre innlegg den 20. mars at mitt forord til den nye utgaven av Clara Zetkins «Om fascisme – og hvordan bekjempe den» er «tilslørende og forflatende». Hvor uforsonlig Zetkin i sin tid var eller ikke var overfor den reformistiske delen av arbeiderbevegelsen er trolig av begrenset interesse for flesteparten av Klassekampens lesere. Jeg kommenterer imidlertid gjerne kort Haugstads påstand om at jeg «går glipp av – eller er ikke interessert i – det vesentlige ved Zetkins strategi: å stake ut en retning for en revolusjonær bevegelse som skal bekjempe reaksjonære krefter, samtidig som den befinner seg i en mindretallsposisjon innad i arbeiderbevegelsen, og uten å gi slipp på målet om sosialistisk revolusjon.» Forordet mitt forsøker å gjøre nettopp noe slikt for vår egen tid, men jeg mener også at begreper som «revolusjon» ikke automatisk sier noe om konkret, politisk strategi hundre år etter Zetkin. Derfor løfter jeg fram velferdsstaten, som en sosialistisk del-seier det vil være nokså meningsløst for dagens sosialister ikke å vise interesse for. Både fordi den så åpenbart har gjort livene til folk i arbeiderklassen bedre enn de var i 1923, men også fordi en forståelse av det blandingsøkonomiske systemet vi i dag lever i som noe mer enn at «privat sektor skaper verdier og offentlig sektor bruker dem opp», åpner opp synet på samfunnsmessig verdiskaping. Dette kan gjøre oss bedre i stand til å forstå krisene i dagens system og hvordan de er knyttet til den framvoksende fascismen. Ikke minst kan en bedre forståelse av velferdsstaten peke ut retninger for et mer demokratisk, økonomisk system i framtida.

Nysnø

SV bommer om statlig eierskap

Ingrid Fiskaa og Reber Iversen i SV blander kortene i sin kritikk av Rødts forslag om å avvikle klimafondet Nysnø. De likestiller enhver form for statlig eierskap, og sammenligner Nysnø med Statoil. Intet mindre! Det er riktig at Statoil ikke var lønnsomt fra start. Men der stopper også likhetene. Etableringen av Statoil handlet om at den norske staten skulle ha begge hender på rattet i utvinningen av vår mest verdifulle naturressurs – oljen og gassen på sokkelen. Selskapet hadde ikke bare kommersielle, men også nærings- og industripolitiske mål. I Statoil hadde dessuten staten et aktivt eierskap.