I begynnelsen av februar kom meldingen om at Aschehoug forlag nedbemanner med totalt 30 årsverk. Det er verdt å merke seg at det særlig er skolebokavdelingen som må kutte. Også i andre forlag har inntektene på dette feltet sviktet. Det kom et nytt læreplanverket i 2020, men skoleboksalget har likevel gått trått. Dette er en bransje som er tvunget ned i spagat mellom skolebøker og digitale læremidler. Fantasibobla om at vi kan ha både papir og skjerm, uten å øke utgiftene betraktelig, er i ferd med å sprekke.
Det har vært interessant å følge debatten om hvorvidt fysiske skolebøker eller digitale læreverk er best. Meningene er delte, selv om de overordnede tallene for skoleprestasjoner, for eksempel gjennom Pisa-testen, har dalt etter innføringen av mer Ipad og pc. Anerkjente forskere innen både lesing og skriving peker på blyant og papir som best for hjernens utvikling, mens det digitale er befengt med distraksjonsproblemer. Det som er helt sikkert, er at vi ikke kan slå fast at skolen har blitt noe særlig bedre med digitale læremidler.
Hva sier lærerne selv? Utdanningsforbundets linje er, kanskje ikke så overraskende, «ja takk, begge deler». Det samme kommer fra en rekke politikere, som naturlig nok er redde for å overkjøre lærerne. Det skal herske metodefrihet, sies det, noe som i praksis betyr at hver enkelt lærer skal ha mulighet til å bruke både bøker og digitale verktøy. Problemet er bare at det er dyrt. Det koster mer å produsere begge deler, og det koster mer å kjøpe begge deler.
Drømmen om å få i både pose og sekk krever en større andel av fellesskapets midler. Når dette ikke kommer på bordet, presses både forlagenes og skolenes økonomi. I praksis makter ikke skolene å levere den metodefriheten politikerne snakker om, og oftest er det bøkene som mangler.
Skoleøkonomien først: Budsjettene i norske skoler er på ingen måte romslige. Jeg sitter selv i driftsstyret på en skole i Oslo som foreldrerepresentant. Der gikk vi nylig gjennom budsjettet, som for øvrig er åpent for offentligheten. Skolen er ganske typisk for vår tid: Lærerstaben er kuttet ned til å akkurat dekke bemanningsnormen, det er individuelle skolebøker i svært få fag, og ellers klassesett med bøker som trinnet må dele. Imidlertid har samtlige elever Ipad eller pc. Lærerne har uttrykt ønske om flere bøker. Nå har kunnskapsministeren gitt øremerkede midler, men øremerkingen er såpass svak at det absorberes i budsjettet som helhet. På vår skole er det budsjettert med 550.000 kroner til skolebøker, omtrent et par nye bøker per elev.
Og hva med det digitale? Der ligger utgiftene på omtrent to millioner, hvis man regner med nye enheter (det skal i år kjøpes inn nye pc-er til ett av de sju trinnene), lisenser på pedagogiske programmer, service og drift av den digitale plattformen. Det er verdt å merke seg at av disse to millionene går bare 450.000 kroner til lisenser – altså til dem som skaper programmene med pedagogisk innhold. Resten går til IT-folk og bedrifter som Apple.
La oss følge de 450.000 lisenskronene. De går altså til bedrifter som lager digitale læreverk, for eksempel forlagene. Men også i forlagene er det IT-folk som skal programmere appene, på bekostning av dem som faktisk lager det pedagogiske innholdet.
Det er altså ganske lite av de to millionene fra skolens budsjett som går til dem som formulerer noe pedagogisk om for eksempel den industrielle revolusjonen eller termodynamikken til sønnen min. En bok har derimot noen beskjedne utgifter til trykk og grafisk sammensetning, og en større andel som går til forfatterne av det pedagogiske innholdet.
«I praksis makter ikke skolene å levere den metodefriheten politikerne snakker om»
Fra begynnelsen av 2000-tallet var signalet fra myndighetene at vi skulle ha mer digital læring. Forlagene måtte omstille seg. Lage digitale læringsopplegg. Ansette IT-folk. Nå peker kunnskapsministeren mot bøker igjen, men uten å kutte ut det digitale. Hvis det skal brukes både bøker og skjermer, må det spyles inn mer penger i systemet, og øremerkingen må være sterkere.
Jeg tror vi alle er enige om at vi lever i en tid med knapphet på arbeidskraft. Da må vi spørre oss om vi skal bruke ressurser på IT-folk i læremiddelproduksjonen eller orientere arbeidsstyrken mot andre oppgaver.
Hvis det hadde vist seg at det digitale skiftet i skolen førte til langt høyere kompetanse blant skoleelevene, kunne det kanskje ha vært en god investering. Men ingenting tyder på det. Tvert imot. Hva er da vitsen?
Jeg har forsøkt å foreslå en omprioritering på vår skole. Mer bøker og mindre skjerm. Skolen avviser ikke dette helt, men responsen fra ledelsen bar på en annen, ganske overraskende beskjed. For selv om det er mange lærere som ønsker seg bøker, er det også en viss konsensus om at skolebøkene jevnt over er blitt dårligere med årene.
For meg er dette en skremmende tanke. Lærebøkene som skal formidle hvordan verden henger sammen. En brønn av kunnskap. Hvordan kan vi tillate at de forvitrer? Og er det sant? Eller er det bare ufundert synsing fra et knippe tilfeldige lærere?
Det er vanskelig å måle en kvalitetsendring, og jeg har ikke kompetanse til å bedømme det selv. Det hadde imidlertid vært interessant med en større journalistisk undersøkelse av dette. I teorien er påstanden imidlertid logisk nok, når stadig mindre del av kaka går til dem som faktisk skaper det pedagogiske innholdet. I så fall understreker dette poenget. Når pengene ikke strekker til, og forlagene presses til å levere innhold i ulike medier, må det kanskje gå utover kvaliteten. Og nå kutter altså forlagene ytterligere.
Kanskje vi må ta en realitetsorientering. Hvis læremiddelproduksjonen ikke får betydelig mer penger, kan vi ikke fortsette å ri på to hester. Det har verken skolene eller forlagene økonomi til. Både lærere og forlag ønsker seg fortsatt begge deler, fordi det er det de er rigget for akkurat nå. Og alle vil ha mer. Jeg mener imidlertid vi kan prioritere hardere. At politikere bør gi et kraftfullt signal om at det er bøker og det pedagogiske innholdet skal prioriteres.
Det betyr også å ofre det digitale, som ikke har levert det mange håpet og trodde. Og det betyr å ofre metodefrihet, som til nå uansett har vært en politisk løgn.
