Sarah Klangs musikk virker å vasse i sorg. Det skjønner hun ikke selv.
Sarah Klang, du spiller på Cosmopolite i Oslo på søndag. Det er en helt ny skive du tar med til Torshov, «Beautiful Woman»?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Musikk er underlig: umulig å berøre, men berører oss tilbake som ingenting annet. Den høres, så er den borte. Men vi vil huske, høre igjen. Vi skriver ned, setter musikken på kontinuerlig repetisjon. Musikere har gått milevis for å lære ny musikk. Over fjell og dal, i all slags vær og føre. På andre sida av fjellet var musikeren som spilte slik at fortellingene om det de hørte spredte seg med vinden.
Oscar-utdelingen er rett rundt hjørnet, og menneskelig ondskap står sentralt i en alternativ musikalbølge.
Et par uker etter at hun fylte 88 år, gikk sangeren, pianisten, sangfortolkeren og musikkpedagogen (med mer) Roberta Flack bort mandag denne uka. Etter en serie slag (inkludert et på scenen i 2018, under en veldedighetskonsert på Apollo Theatre som ble hennes siste offentlige opptreden) og en påfølgende ALS-diagnose, døde Flack av hjertestans i en ambulanse på vei til sykehuset etter et illebefinnende. Hun etterlot seg en musikalsk arv i mange lag, et uttrykk som gjorde henne vanskelig å kategorisere, særlig med tanke på rammene og rollene en kvinnelig afroamerikansk artist var forventet å holde seg innenfor. Dette var noe hun var høyst bevisst på og klarttalende om, for eksempel i et intervju med Washington Post mot slutten av åttitallet: I am not a black person who sounds anything like Aretha Franklin or anything like Chaka Khan. I know what I am and I don’t want to, and I shouldn’t have to, change in order to be who I am. Utenfor kategoriene Dette ble også påfallende reflektert i minneordene, som i dagens medielandskap jo helst publiseres innen timer eller til og med minutter etter dødsfall blir offentliggjort. Man trakk frem utdannelsen som klassisk pianist og vokalist. De subtile fortolkningene av låtskrivere, gjerne innen det utvida folk-begrepet, fra Leonard Cohen til Laura Nyro, og mindre kjente afroamerikanske stemmer som Eugene McDaniels og (en den gang totalt ukjent) Donny Hathaway.