Leder

Fredsavtale nærmer seg

Frankrikes Emmanuel Macron hadde mandag samtaler med Donald Trump i Washington, og i morgen kommer Storbritannias Keir Starmer. Om kort tid dukker også Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj opp i Washington for å underskrive en avtale om mineraler og sjeldne jordarter. Samtidig har Trump løpende samtaler og avklaringer med Vladimir Putin. Nå skjer mye raskt, og en avtale kan være rett rundt hjørnet.

«En fredsløsning må involvere Russland.»

Uansett hva vi ellers måtte mene om Trump, er det viktig å få en slutt på den ødeleggende krigen, forutsatt at Ukraina får en sikkerhetsgaranti og sikres suverenitet. Som Matthew Blackburn og Fabian Heffermehl skrev i Klassekampen i forrige uke, er ikke varig fred i Europa mulig uten russisk medvirkning. Fortsatt krig kunne hatt noe for seg hvis det var mulig å se for seg at Ukraina skulle vinne krigen og gjenerobre tapt territorium. Men i den grad noen har hatt framgang det siste året, er det Moskva, som har vært villig til å kaste uendelig med krefter inn i krigen. Når Aftenpostens råd til vestlige forhandlere om hva som må stå øverst på huskelista, er «1. Ikke stol på Putin. 2. Ikke stol på Putin. 3. Ikke stol på Putin», kan det lett forveksles med en oppskrift på evig krig, fordi enhver fredsslutning av naturlige ­årsaker vil måtte involvere Russland.

Trump-administrasjonen har sagt at Kyiv ikke kan bli med i Nato, men Frankrike og Storbritannia vil nå garantere for Ukrainas suverenitet ved å stasjonere fredsstyrker i landet, med støtte fra USA. Trump har allerede avklart med Putin at Kreml vil akseptere det. Det vil ikke være en Nato- eller EU-styrke, men bidrag fra suverene stater. Nato vil også endres med USAs nye prioriteringer. Innvendingen mot å akseptere en avtale der Ukraina avstår territorium, er at Kreml vil få blod på tann og true nye Nato-land, først Baltikum, så Polen og deretter kanskje Norden. Hvis fredsslutningen derimot bidrar til et styrket europeisk forsvar og et forsterket samarbeid, kan det bli en robust sikkerhetsgaranti. Nå må Ukraina få all den støtte og solidaritet landet fortjener, samtidig som vi håper på en varig fred, som trygger ukrainernes suverenitet og framtid som selvstendig nasjon.

Leder

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte. Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene.

Makta rår

I dag er det tre år siden Russlands president Vladimir Putin satte i gang fullskalainvasjonen av Ukraina. Det Putin antakelig så for seg som en rask militær seier, ble ikke det. Ukrainerne kjempet imot og gjenerobret i løpet av 2022 noen av områdene russiske styrker hadde tatt kontroll over. De menneskelige omkostningene av krigen har vært enorme. Ingen av partene oppgir dødstall, men ifølge uavhengige anslag fra ulike kilder er flere hundre tusen mennesker drept. Flere millioner ukrainere har flyktet ut av landet. Invasjonen av Ukraina ble fordømt av nesten alle land i verden, inkludert USA, med henvisning til folkerettens bestemmelser om staters suverenitet og territorielle integritet.

Ytre høyres fiende­bil­de

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen? På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver.