Olav Sanness Vika har delt denne artikkelen med deg.

Olav har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Gå i bresjen for å utrede assistert livsav­slutning, SV

Debatten om assistert livsavslutning har pågått i flere tiår. Nå står Norge ved et veiskille. Teknologiske fremskritt har gitt oss bedre medisinsk behandling, men reiser også spørsmål om når livet skal avsluttes. Til tross for flere forsøk på regulering, har vi ikke hatt noen grundig utredning av assistert livsavslutning. Nå er det på høy tid å gjennomføre en slik.

Et sterkt argument for utredning er respekten for individets autonomi. Pasienter kan velge å avslutte livet ved å nekte livsforlengende behandling, men for de som lider av uhelbredelig sykdom og ønsker en kontrollert og fredelig død, er dagens regelverk utilstrekkelig. Dette kan være frustrerende for dem som ønsker å bestemme over egen skjebne. I flere land er assistert livsavslutning tillatt. En utredning gir et bedre grunnlag for å balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne.

Helsepersonell kan ha ulike oppfatninger om hva som er etisk riktig. En utredning vil kartlegge hvordan profesjoner ser på saken og utvikle retningslinjer som setter pasientens interesser først. Utredningen bør også gjennomgå erfaringer fra andre land og vurdere rettssikkerhet, sykdommer som kvalifiserer for assistanse og sosiale konsekvenser.

Erfaringer fra land som har legalisert assistert livsavslutning viser at mange som velger denne løsningen opplever større kontroll over egen livssituasjon. Strenge regelverk beskytter både pasienter og helsepersonell. En norsk utredning bør vurdere disse erfaringene for å utvikle en ordning som ivaretar nødvendige hensyn, og fokusere på pasientenes sikkerhet og rettigheter.

Selv om en utredning ikke nødvendigvis leder til legalisering, vil den bidra til en moden offentlig samtale om et tema som er emosjonelt og etisk ladet. Samfunnet har et ansvar for å gi alle mennesker en verdig behandling gjennom hele livet, også i livets sluttfase. Hvis vi skal diskutere når og hvordan et liv bør avsluttes, må vi gjøre det på en måte som respekterer individets rettigheter og samfunnets etiske rammer.

Assistert livsavslutning er et komplekst tema, som fortjener en grundig utredning før beslutninger tas: det gir oss et bedre rammeverk for å sikre at de som lider uutholdelig får den respekt og verdighet de fortjener. SV, som et solidarisk og humanistisk parti, bør gå i bresjen for en slik utredning.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.