Olav Sanness Vika har delt denne artikkelen med deg.

Olav har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Gå i bresjen for å utrede assistert livsav­slutning, SV

Debatten om assistert livsavslutning har pågått i flere tiår. Nå står Norge ved et veiskille. Teknologiske fremskritt har gitt oss bedre medisinsk behandling, men reiser også spørsmål om når livet skal avsluttes. Til tross for flere forsøk på regulering, har vi ikke hatt noen grundig utredning av assistert livsavslutning. Nå er det på høy tid å gjennomføre en slik.

Et sterkt argument for utredning er respekten for individets autonomi. Pasienter kan velge å avslutte livet ved å nekte livsforlengende behandling, men for de som lider av uhelbredelig sykdom og ønsker en kontrollert og fredelig død, er dagens regelverk utilstrekkelig. Dette kan være frustrerende for dem som ønsker å bestemme over egen skjebne. I flere land er assistert livsavslutning tillatt. En utredning gir et bedre grunnlag for å balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne.

Helsepersonell kan ha ulike oppfatninger om hva som er etisk riktig. En utredning vil kartlegge hvordan profesjoner ser på saken og utvikle retningslinjer som setter pasientens interesser først. Utredningen bør også gjennomgå erfaringer fra andre land og vurdere rettssikkerhet, sykdommer som kvalifiserer for assistanse og sosiale konsekvenser.

Erfaringer fra land som har legalisert assistert livsavslutning viser at mange som velger denne løsningen opplever større kontroll over egen livssituasjon. Strenge regelverk beskytter både pasienter og helsepersonell. En norsk utredning bør vurdere disse erfaringene for å utvikle en ordning som ivaretar nødvendige hensyn, og fokusere på pasientenes sikkerhet og rettigheter.

Selv om en utredning ikke nødvendigvis leder til legalisering, vil den bidra til en moden offentlig samtale om et tema som er emosjonelt og etisk ladet. Samfunnet har et ansvar for å gi alle mennesker en verdig behandling gjennom hele livet, også i livets sluttfase. Hvis vi skal diskutere når og hvordan et liv bør avsluttes, må vi gjøre det på en måte som respekterer individets rettigheter og samfunnets etiske rammer.

Assistert livsavslutning er et komplekst tema, som fortjener en grundig utredning før beslutninger tas: det gir oss et bedre rammeverk for å sikre at de som lider uutholdelig får den respekt og verdighet de fortjener. SV, som et solidarisk og humanistisk parti, bør gå i bresjen for en slik utredning.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bydelsreform i oslo

Mobasheri villeder

I Klassekampen 13. mai tegner Siavash Mobasheri et bilde av bydelsreformen som ikke stemmer. Reformen innebærer en reell flytting av makt, og med det følger også finansiering. Mobasheri spør: Hvilken makt er det egentlig bydelene skal få? Svaret er ganske enkelt at bydelene skal få langt større mulighet til å påvirke saker som betyr noe for innbyggerne deres. Politikerne i bydelsutvalgene kjenner i dag ofte på at de ikke har reell innflytelse. I altfor mange saker kan ikke bydelene gjøre annet enn å sende et høringsinnspill til sentrale etater. Med reformen får bydelene flere oppgaver, større budsjetter og mer myndighet. Det er dette som avgjør hvor mye makt de folkevalgte faktisk har.

Barnehage

Kostbar avsporing

Gratis barnehage for alle høres bra ut. Men i praksis løser det svært lite av de reelle utfordringene i sektoren – og kan i verste fall forsterke dem. Som barnehageleder og deltaker i den hurtigarbeidende arbeidsgruppen som har sett på innføring av gratis barnehage, sitter jeg igjen med en tydelig bekymring: Vi må ikke prioritere feil. Barnehageforliket fra 2003 er en av de mest vellykkede velferdsreformene vi har. Målet var full dekning, likebehandling av offentlige og private barnehager og en makspris som gir familier over hele landet tilgang til barnehage, uavhengig av inntekt. Resultatet er en sektor med svært høy deltakelse og gjennomgående høy tilfredshet. I dag deltar over 94 prosent av alle barn mellom ett og fem år i barnehage. For de over tre år er andelen nærmere 98 prosent. Foreldrebetalingen er lav og ytterligere redusert de siste årene.

Pornografi

Porno­kul­tur krever mer enn bekymring

Barne- og familieminister Lene Vågslid sitt innlegg om pornokultur og kvelningssex i Klassekampen 11. mai er et viktig signal. Vi er glade for at regjeringen endelig anerkjenner det vi lenge har belyst gjennom vår kampanje «Stopp Pornokulturen». Vi ser også Bufdirs nye kampanje «Porno er ikke pensum» som et viktig og nødvendig bidrag i arbeidet med å synliggjøre pornografiens rolle i barn og unges oppvekst. Kampanjen representerer et første steg i en nødvendig politisk erkjennelse: at porno ikke er nøytral underholdning. Pornoindustrien fører til en brutalisering av seksualitet. Unge ender med å bruke dette til å lære, i mangel av annen informasjon, og det former holdningene til kropp, grenser og seksualitet. Når unge bruker porno som seksualundervisning, får det konsekvenser – både for holdninger, relasjoner og omfanget av seksualisert vold og overgrep.