Olav Sanness Vika har delt denne artikkelen med deg.

Olav har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Gå i bresjen for å utrede assistert livsav­slutning, SV

Debatten om assistert livsavslutning har pågått i flere tiår. Nå står Norge ved et veiskille. Teknologiske fremskritt har gitt oss bedre medisinsk behandling, men reiser også spørsmål om når livet skal avsluttes. Til tross for flere forsøk på regulering, har vi ikke hatt noen grundig utredning av assistert livsavslutning. Nå er det på høy tid å gjennomføre en slik.

Et sterkt argument for utredning er respekten for individets autonomi. Pasienter kan velge å avslutte livet ved å nekte livsforlengende behandling, men for de som lider av uhelbredelig sykdom og ønsker en kontrollert og fredelig død, er dagens regelverk utilstrekkelig. Dette kan være frustrerende for dem som ønsker å bestemme over egen skjebne. I flere land er assistert livsavslutning tillatt. En utredning gir et bedre grunnlag for å balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne.

Helsepersonell kan ha ulike oppfatninger om hva som er etisk riktig. En utredning vil kartlegge hvordan profesjoner ser på saken og utvikle retningslinjer som setter pasientens interesser først. Utredningen bør også gjennomgå erfaringer fra andre land og vurdere rettssikkerhet, sykdommer som kvalifiserer for assistanse og sosiale konsekvenser.

Erfaringer fra land som har legalisert assistert livsavslutning viser at mange som velger denne løsningen opplever større kontroll over egen livssituasjon. Strenge regelverk beskytter både pasienter og helsepersonell. En norsk utredning bør vurdere disse erfaringene for å utvikle en ordning som ivaretar nødvendige hensyn, og fokusere på pasientenes sikkerhet og rettigheter.

Selv om en utredning ikke nødvendigvis leder til legalisering, vil den bidra til en moden offentlig samtale om et tema som er emosjonelt og etisk ladet. Samfunnet har et ansvar for å gi alle mennesker en verdig behandling gjennom hele livet, også i livets sluttfase. Hvis vi skal diskutere når og hvordan et liv bør avsluttes, må vi gjøre det på en måte som respekterer individets rettigheter og samfunnets etiske rammer.

Assistert livsavslutning er et komplekst tema, som fortjener en grundig utredning før beslutninger tas: det gir oss et bedre rammeverk for å sikre at de som lider uutholdelig får den respekt og verdighet de fortjener. SV, som et solidarisk og humanistisk parti, bør gå i bresjen for en slik utredning.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.