Olav Sanness Vika har delt denne artikkelen med deg.

Olav har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAktiv dødshjelp

Gå i bresjen for å utrede assistert livsav­slutning, SV

Debatten om assistert livsavslutning har pågått i flere tiår. Nå står Norge ved et veiskille. Teknologiske fremskritt har gitt oss bedre medisinsk behandling, men reiser også spørsmål om når livet skal avsluttes. Til tross for flere forsøk på regulering, har vi ikke hatt noen grundig utredning av assistert livsavslutning. Nå er det på høy tid å gjennomføre en slik.

Et sterkt argument for utredning er respekten for individets autonomi. Pasienter kan velge å avslutte livet ved å nekte livsforlengende behandling, men for de som lider av uhelbredelig sykdom og ønsker en kontrollert og fredelig død, er dagens regelverk utilstrekkelig. Dette kan være frustrerende for dem som ønsker å bestemme over egen skjebne. I flere land er assistert livsavslutning tillatt. En utredning gir et bedre grunnlag for å balansere hensynet til livets ukrenkelighet og individets rett til å velge sin egen skjebne.

Helsepersonell kan ha ulike oppfatninger om hva som er etisk riktig. En utredning vil kartlegge hvordan profesjoner ser på saken og utvikle retningslinjer som setter pasientens interesser først. Utredningen bør også gjennomgå erfaringer fra andre land og vurdere rettssikkerhet, sykdommer som kvalifiserer for assistanse og sosiale konsekvenser.

Erfaringer fra land som har legalisert assistert livsavslutning viser at mange som velger denne løsningen opplever større kontroll over egen livssituasjon. Strenge regelverk beskytter både pasienter og helsepersonell. En norsk utredning bør vurdere disse erfaringene for å utvikle en ordning som ivaretar nødvendige hensyn, og fokusere på pasientenes sikkerhet og rettigheter.

Selv om en utredning ikke nødvendigvis leder til legalisering, vil den bidra til en moden offentlig samtale om et tema som er emosjonelt og etisk ladet. Samfunnet har et ansvar for å gi alle mennesker en verdig behandling gjennom hele livet, også i livets sluttfase. Hvis vi skal diskutere når og hvordan et liv bør avsluttes, må vi gjøre det på en måte som respekterer individets rettigheter og samfunnets etiske rammer.

Assistert livsavslutning er et komplekst tema, som fortjener en grundig utredning før beslutninger tas: det gir oss et bedre rammeverk for å sikre at de som lider uutholdelig får den respekt og verdighet de fortjener. SV, som et solidarisk og humanistisk parti, bør gå i bresjen for en slik utredning.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fødsel

Frifødsel handler ikke om aksept for døden

Klassekampens faste kommentator Karin Haugen skrev 17. april at den danske friføderen Cecilie Wittnebels uttalelser representerer «meg-kultur på speed». Haugen mener unge kvinner må tilsidesette egne behov for å ta vare på andre, særlig under fødsel. Jeg har selv frifødt mitt eneste barn og påføring av skyld for å være egoistisk biter ikke på meg. Haugen reagerte sterkt på at friføder Wittnebel tilsynelatende aksepterte at barna hennes kunne dødd i fødsel. Det er ikke kjernen i frifødsel. Valget fattes for å føde naturlig og fysiologisk, slik at mor og barn kan oppnå psykiske og fysiske helsefordeler.

Lesekrise

Operasjon «mikroles» – en kvikk-fiks mot lesekrise

Elise Winterthun skriver 24. april at vi står i fare for å bli som middelalderens analfabeter. Lesekrisa er en realitet, og en samtidsdiagnose som jevnt og trutt lyser mot oss fra skjermene våre. Det er ikke lenger noen nyhet at norske elever scorer lavt på nasjonale og internasjonale lese- og leselystundersøkelser. Det er knapt noen nyhet at studenter ikke leser pensum. Jeg tør ikke engang tenke på den dagen det slås opp at heller ikke foreleserne leser. Tiltak finnes imidlertid: For et par år siden lanserte regjeringen leselyststrategien Sammen for lesing (2024-2030), med uttalt mål om å øke barn og unges leseferdigheter, for slik å skape leselyst og -glede.

Nysnø

Logisk kort­slut­ning

SV mener at det blir feil av Rødt å regne verdifallet i Nysnø-porteføljen som tap, siden fondet ikke har solgt seg ut og realisert tapene ennå. Denne distinksjonen er kanskje av teoretisk interessene for økonomene, men bidrar neppe til å snu inntrykket av at Nysnø ikke lykkes med sitt eget mål om maksimal avkastning. Dersom Oljefondet et år hadde gått med nesten tjue prosent i underskudd, som Nysnø gjorde på direkteinvesteringene sine i 2024, ville nok de fleste vært enige om det var et problem – uavhengig av SVs lærebokaktige påpekninger om at underskuddet teknisk sett ikke ville vært realisert. Uansett tar SV feil i at Rødts hovedkritikk er at Nysnø taper penger. Vår hovedkritikk er at Nysnø er en finanskapitalistisk og udemokratisk sløsing av klimapenger som bør bli brukt på en mer effektiv måte. SVs kreative forsøk på å framstille Nysnøs budsjettresultater som bedre enn de egentlig, er endrer ikke på den kritikken.