DebattUkraina

Løgnene brer seg på nytt – nå må vi løfte blikket!

GEOPOLITISKE HERSKETEKNIKKER: Aktivister i Berlin medmasker av Elon Musk, Alice Weidel, Donald Trump, Vladimir Putin og JD Vance. FOTO: Ebrahim Noroozi, NTB/AFPGEOPOLITISKE HERSKETEKNIKKER: Aktivister i Berlin medmasker av Elon Musk, Alice Weidel, Donald Trump, Vladimir Putin og JD Vance. FOTO: Ebrahim Noroozi, NTB/AFP

Mens krigen raser videre på bakken i Ukraina, utspiller det seg en parallell kamp i den politiske og retoriske sfæren. Mens Russland aktivt fører krig i Ukraina, skjer en gradvis normalisering av deres posisjon i internasjonale forhandlinger. Man snakker ikke lenger om tusenvis av dokumenterte krigsforbrytelser, deporterte ukrainske barn, filtreringsleirer eller kjønnsbasert vold. I stedet fremstilles Russland som en aktør som ønsker fred, men med krav. Dette er en farlig omskrivning av virkeligheten, drevet fram av velkjente hersketeknikker fra aktører som Donald Trump og J.D. Vance. Et nylig eksempel er spekulasjonene om at Russland kan være villig til å inngå en avtale om frosne russiske midler i Vesten som en del av en mulig fredsløsning. Slik glir narrativet gradvis fra at Russland må holdes ansvarlig, til at Russland må imøtekommes.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Litteratur

Å tre en mal over litte­ra­turen

I Klassekampen 22. desember svarer Joanna Rzadkowska på mitt innlegg der jeg kritiserer Carline Tromps anmeldelse av min nyeste roman, «Noe vidunderlig vil skje», som kom på Pelikanen Forlag i høst. Jeg forstår Rzadkowskas behov for å forsvare science fiction-sjangeren, en sjanger med mange gode bidrag som altfor lenge har vært uglesett, men hele mitt poeng er at jeg ikke har hentet grep fra denne sjangeren og jeg synes det er ganske tydelig. Enden av verden er ikke forbeholdt science fiction-sjangeren, men er en del av den grunnleggende menneskelige forestillingsverden, siden tidenes morgen. Den inngangen kan for eksempel forklare min bruk av klisjeer, et grep jeg jobber aktivt med i boka. De samme innvendingene gjelder om man setter boken opp mot den satiriske realismen. Boken min gjør ingen forsøk på å være morsom, fortellerposisjonen innehar ingen satirisk distanse, og objektene i teksten er ikke der for å skape et virkelighetsnært bilde av verden. De har en annen funksjon. Jeg synes det er underlig å tvinge sjangerkrav over en bok som jobber med helt andre grep. Jeg jobber selv som skrivelærer og gir lesninger på skjønnlitterære tekster hele tiden.

Innvandring

Misten­ke­lig­gjø­rende innvand­rings­debatt

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken. Jeg er visstnok skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra Frp når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. La meg derfor prøve å oppklare. For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Samtidig bruker Europa rundt ti ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer og kan svekke samfunnsmodellens legitimitet. Dessuten vil det få store konsekvenser for jenter og skeive i innvandrermiljøer.

Plan for norge

Hører det samiske til i Norges «vi»?

Når et land skriver om seg selv, skriver det også hvem som får sitte ved bålet. Jeg åpner Regjeringen Støres plan for Norge 2025–2029 som lover fellesskap, og jeg leter etter de navnene som bærer nord: samer, samisk språk, samiske barn, samiske næringer. De er unevnelige der? Og fravær er ikke alltid stillhet; fravær kan være en plass som allerede er tildelt. I skolegården skjer dette uten rop. Leken går sin gang. Regler blir til. Noen blir kaptein, noen blir med, noen blir borte. Og ved gjerdet står barnet som ikke ble invitert.