DebattHistorie

Pape­gøy­e­skyting og gullfugler

Grethe Hellum

I en kviss i januar stiller Knut Nærum følgende spørsmål: «Danskene sier mye gøy. Hva mener de når de sier ‘at skyde papegøjen’?» Her i Norge har vi sluttet å skyte papegøyer, vi skyter gullfuglen. Siden Knut Nærum opplyser meg med sine kvisser, kan jeg til gjengjeld opplyse han om papegøyeskyting. Min olde-olde-oldefar Johan Michael Preus var en god skytter. Han var medlem av Det Bergenske Skyde-Selskab, som ble stiftet i 1769. Det finns en sølvdåse der det står «Det bergenske Skydeselskabs 3de Præmie for Høire Winge wunden af Hr Controleur Preus». Selskabet hadde medlemmer fra det høyere borgerskap og medlemmene måtte innvoteres. Kontingenten var høy, mer enn en årslønn for en vanlig arbeider. Den årlige fugleskytingen foregikk på Sydneshaugen. Etter at fuglestangen var reist, ble fjorårets vinner hilst med kanonsalutt. Premien for å skyte ned fuglens krone var en sølvskje, for halsen og ringen, to forgylte begre. For venstre vinge vant man en forgylt terrinøse og for høyre vinge en sølvdåse. Vinneren fikk et dusin sølvskjeer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Repparfjord

En kritisk dag for norsk natur

Selv om vi hvert år synger «Ja vi elsker dette landet», er det noen som jobber iherdig for å ødelegge den sårbare naturen vi har igjen, og enda flere er det som bare nikker med og lar tragedien utfolde seg. I dag, 9. april, er en kritisk dag for kampen om norsk natur. Selskapet Nussir ASA planlegger gruvedrift i Fiettar reinbeitedistrikt, med dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Det er en landsdekkende trussel mot naturen, urfolksrettigheter og fremtidige generasjoner. I tillegg overskrider det prinsippet om å ta vare på norsk natur, og baner vei for flere ødeleggende prosjekter. Repparfjorden er gyteområde for viktige bestander av villaks og torsk, som trenger et rent og næringsrikt miljø. På 70-tallet, da gruven sist var i drift, førte avfallsdumpingen til store næringsproblemer hos torsken, og laksebestanden kom på randen av fullstendig kollaps.

Lily Ingvild Cornell
Olje

Jeg blir flau over å være norsk

Norge har et omdømmeproblem. Mens USA bomber Midtøsten sønder og sammen, Russland invaderer Ukraina og millioner blir tvunget på flukt, stiger oljefondet. Mens ekstremvær herjer mer enn noen gang, folk dør av heteslag, og stillehavsøyer trues med oversvømmelse, vil norske politikere pumpe olje i hundre år til. Tiden vi lever i, krever at vi setter jaget etter profitt til side. Jens Stoltenberg vil at vi skal se på de etiske retningslinjene til oljefondet. Han mener at vi ikke bør stille så strenge krav til hvor Norge skal investere «verdens største demokratisk styrte fond», altså oljefondet. Finansministeren mener at hvilke bedrifter Norge investerer i, ikke skal være politisk styrt, men er det egentlig mulig å skille penger og politikk? Nei, mener jeg. I en verden preget av Trump og Putin er det i aller høyeste grad politisk hvor man plasserer pengene sine.

Henriette Sjursen-Eriksen
Israel

Mot staten, ikkje folket

Eg vil takke Oddvar Hellan for sitt svar på mitt innlegg frå 28. mars, og anledning til å kanskje klårgjere noko. Vi har alle – om vi er israelarar eller jødar eller ingen av delane – ein plikt å ta avstand frå det israelske statsprosjektet slik det framstår i sin noverande barbariske form. Det inneber sjølvsagt ikkje at «alle i Israel er av samme ulla», langt mindre at jødar pliktar å «ta avstand fra sine nærmeste» på noko individuelt nivå. Det inneber tvert om at også aktive sionistiske jødiske grupperingar lyt verjast mot antisemittiske trugslar, og at særleg antisionistar har ein interesse her. Korleis Hellan kjem frå dette til at jødar har ein slags særplikt om å kutte personlege band, er ikkje lett å skjønne.

Øystein Monsen