DebattHistorie

Pape­gøy­e­skyting og gullfugler

Grethe Hellum

I en kviss i januar stiller Knut Nærum følgende spørsmål: «Danskene sier mye gøy. Hva mener de når de sier ‘at skyde papegøjen’?» Her i Norge har vi sluttet å skyte papegøyer, vi skyter gullfuglen. Siden Knut Nærum opplyser meg med sine kvisser, kan jeg til gjengjeld opplyse han om papegøyeskyting. Min olde-olde-oldefar Johan Michael Preus var en god skytter. Han var medlem av Det Bergenske Skyde-Selskab, som ble stiftet i 1769. Det finns en sølvdåse der det står «Det bergenske Skydeselskabs 3de Præmie for Høire Winge wunden af Hr Controleur Preus». Selskabet hadde medlemmer fra det høyere borgerskap og medlemmene måtte innvoteres. Kontingenten var høy, mer enn en årslønn for en vanlig arbeider. Den årlige fugleskytingen foregikk på Sydneshaugen. Etter at fuglestangen var reist, ble fjorårets vinner hilst med kanonsalutt. Premien for å skyte ned fuglens krone var en sølvskje, for halsen og ringen, to forgylte begre. For venstre vinge vant man en forgylt terrinøse og for høyre vinge en sølvdåse. Vinneren fikk et dusin sølvskjeer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Dialog eller PR?

Fredag 13. mars møtte stortingspresident Masud Gharahkhani flere eksiliranere. Møtet blir nå forsøkt framstilt som et bredt og inkluderende dialogmøte. Men når det publiseres deltakerlister med navn på personer som ikke var til stede, og når enkeltpersoner feilaktig tituleres som representanter for organisasjoner og minoritetssamfunn de ikke har mandat fra, handler dette ikke lenger om dialog, men om iscenesettelse. Dette er ikke bare en intern diasporadiskusjon. Det er en utenrikspolitisk sak, fordi det handler om hvordan stortingspresidenten opptrer i møte med opposisjonsmiljøer fra Iran, og hvilke signaler norske institusjoner sender i en svært betent politisk situasjon. Særlig viktig er det at Hawpeymani, alliansen av de seks kurdiske partiene fra Øst-Kurdistan, avsto fra å delta.

Saman V. Darbandi
Atomvåpen

Unge må bli hørt om atomvåpen

Igjen snakker vi om atomvåpen. Igjen diskuteres avskrekking, sikkerhetsgarantier og strategiske allianser. Og igjen blir unge stemmer glemt i debatten – de stemmene som faktisk må leve lengst med konsekvensene av valgene som tas i dag. Mens politikere, eksperter og kommentatorer diskuterer Norges rolle i atomvåpenspørsmålet, sitter en generasjon unge igjen med spørsmålene som sjelden stilles høyt nok: Hva slags verden er det vi arver? Hvor stor risiko er vi villige til å leve med? Atomvåpen var noe vi lærte om i historietimene. Et mørkt kapittel fra fortiden, ikke en del av fremtiden vår. Det var noe vi ble fortalt at vi aldri skulle behøve å frykte. Men det siste året har verden endret seg og blitt mer uforutsigbar. Tall fra ungdomsundersøkelsen gjennomført av Opinion i 2025 viser at bekymringen for krig og uro blant unge i Norge har økt fra 50 til 58 prosent på bare ett år.

Magnus Lenngren og Dina Tjelmeland Adeler
Historie

Austro­marx­ismen og Arbei­der­par­tiet

Reisebrevet til Kåre Bulie (14. mars) om «Marx-stuene» er spennende i sin formidling av konkretisert familie og boligpolitikk. Vi leser om «Det Røde Wiens» ekstensive kvartaler som reises mellom 1919 og 1933 i en urban kultur som utvikles i sterke politiske konfrontasjoner. Byen bygges målrettet som del av austromarxismens hegemoni før fascismens barbari. Det norske samfunn har blitt medformet gjennom Arbeiderparties omfattende rådslagningshistorie til den sosialdemokratiske sosialismens kjerneparti fra rundt 1920 og framover. Ledende partifolk hentet lærdommer i Wien – og ikke nødvendigvis Moskva – under partiets dannelse. Austro-marxistene representerer en eksepsjonell erfaring teoretisk og praktisk fra mellomkrigstiden.

Per Johan Isdahl