DebattHistorie

Pape­gøy­e­skyting og gullfugler

Grethe Hellum

I en kviss i januar stiller Knut Nærum følgende spørsmål: «Danskene sier mye gøy. Hva mener de når de sier ‘at skyde papegøjen’?» Her i Norge har vi sluttet å skyte papegøyer, vi skyter gullfuglen. Siden Knut Nærum opplyser meg med sine kvisser, kan jeg til gjengjeld opplyse han om papegøyeskyting. Min olde-olde-oldefar Johan Michael Preus var en god skytter. Han var medlem av Det Bergenske Skyde-Selskab, som ble stiftet i 1769. Det finns en sølvdåse der det står «Det bergenske Skydeselskabs 3de Præmie for Høire Winge wunden af Hr Controleur Preus». Selskabet hadde medlemmer fra det høyere borgerskap og medlemmene måtte innvoteres. Kontingenten var høy, mer enn en årslønn for en vanlig arbeider. Den årlige fugleskytingen foregikk på Sydneshaugen. Etter at fuglestangen var reist, ble fjorårets vinner hilst med kanonsalutt. Premien for å skyte ned fuglens krone var en sølvskje, for halsen og ringen, to forgylte begre. For venstre vinge vant man en forgylt terrinøse og for høyre vinge en sølvdåse. Vinneren fikk et dusin sølvskjeer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kunstig intelligens

Tenke sjæl

Et engelsk uttrykk er «If you don´t use it, you lose it»: hvis du ikke bruker det, så mister du det. Vil den oppvoksende «generasjon KI» ukritisk gulpe opp det maskinen svarer og slutte reflektere selv? Kunstig intelligens har et enormt potensial i samfunnet til tross for at det ikke er ufeilbarlig. Om KI gjør færre feil enn gjennomsnittsmennesket vil det bety færre dødsfall i trafikken med selvkjørende biler, raskere og bedre saksbehandling i offentlig sektor, eller raskere og bedre beslutninger i selskaper. Men om vi lener oss for mye på hjelp fra KI risikerer vi ikke bare å få maskiner som tenker, men også maskiner som tenker istedenfor oss. Det er et svært skummelt scenario. Og dessverre et scenario som forskning fra anerkjente MIT nylig indikerer vi kan være på vei mot. Før skriftspråket ble kunnskap overført fra generasjon til generasjon via muntlig overføring, rim og fortellinger. Urfolk i Amazonas kjente til hundrevis, hvis ikke tusenvis av planter, steder de vokste og ikke minst deres bruksområder.

André Brodtkorb og Michael Riegler
Ungdomsklubber

Ikkje under­vurder bollar og brus

Nå skrik de blå veljarane om at vi på venstresida løyser ungdomsproblemene med «bollar og brus», og eg meiner at det er helt rett at vi gjør. Så la meg fortelje om ungdomsklubben i mitt hjarte. Det var en gledens dag når eg fikk lov til å vanke på «Haffen». Der var det diskotek, konsertar, bandrom og billiard, og det var utruleg stas å endeleg bli gammal nok til å dra dit i helgene. Eg hugsar jentebandet L.O.F.F. som var Florø sin versjon av Ephemera, vart danna på bandrommet på Haffen, dei spelte på ein konsert som det var gjort opptak av og solgt som cd i skulekantina og hadde ein knallåt som «alle» på skulen nynna på ei periode. Eg hadde sjølv lyst å starte jenteband, men hadde ikkje venner med same interesser før fleire år seinare og ikkje kunne eg spele noko instrument. Diskoteket blei min boltreplass, ikkje at eg var noko god på dansegolvet, men det å stå der med dundrande bass og strobelys og røykmaskin, vart mitt fristad. Eg blei inkludert i flokken og musikken gjorde meg glad. For eg var ikkje den kule kidden. På langt nær.

Silje-Marie Steindal
Film

Der drét han seg, Eddien

Benjamin Yazdan skal ha takk for sine visitter til min ungdoms film-sekstitall, nå senest med Jean-Luc Godards «Alphaville» fra 1965 med Eddie Constantine i sin vante hovedrolle som agenten Lemmy Caution. I Norge hadde disse filmene vært sikkerstikk på Eldorado i Oslo og Bergen og på Rosendal i Trondheim. På Rosendal hadde NTH-studentene fra 1961 arrangert en egen «Eddieval», der de hadde chartret en Singsakertrikk, utstyrt seg med Eddie-hatter og kruttlappistoler, laget halloi under forestillingene og delt ut sin Prix d´Eddie. Jeg hadde på dette tidspunkt begynt å studere i Bergen og så, med andre filmklubbvenner, fram til en ny Godard-film og ble ikke skuffet. I et frampek mot et AI-dominert samfunn kontrollert av maskinen Alpha-60, kjempet en 50-talls Eddie sin kamp mot kunnskapsmaskinen og seiret ved hjelp av pistol, knyttede never og eksistensialistisk filosofi. Et poeng som kanskje blir oversett i dag var navnet på den gale vitenskapsmannen bak det hele – von Braun (hint: mannen bak den tyske V2-raketten og det amerikanske romfartsprogrammet.) Filmen ble i Bergen og Trondheim satt opp på de mer prestisjetunge kinoene, Engen og Verdensteatret. Dette ble bemerket av anmelderen i Adresseavisen i Trondheim som skrev at en betydelig andel av publikum hadde fulgt sin helt fra Rosendal til Verdensteatret, men valgt å forlate salen underforestillingen. I Bergen kunne en venn fortelle at han forlot kinoen bak to karer som der hadde fulgt Eddie fra Eldorado til Engen. De to karene gikk en stund i taushet før den ene vendte seg til tjommien: – Ka syns du? Etter en pause kom det klare svaret: – Der drèt han seg, Eddien.

Bjørn Sørenssen