DebattHistorie

Pape­gøy­e­skyting og gullfugler

Grethe Hellum

I en kviss i januar stiller Knut Nærum følgende spørsmål: «Danskene sier mye gøy. Hva mener de når de sier ‘at skyde papegøjen’?» Her i Norge har vi sluttet å skyte papegøyer, vi skyter gullfuglen. Siden Knut Nærum opplyser meg med sine kvisser, kan jeg til gjengjeld opplyse han om papegøyeskyting. Min olde-olde-oldefar Johan Michael Preus var en god skytter. Han var medlem av Det Bergenske Skyde-Selskab, som ble stiftet i 1769. Det finns en sølvdåse der det står «Det bergenske Skydeselskabs 3de Præmie for Høire Winge wunden af Hr Controleur Preus». Selskabet hadde medlemmer fra det høyere borgerskap og medlemmene måtte innvoteres. Kontingenten var høy, mer enn en årslønn for en vanlig arbeider. Den årlige fugleskytingen foregikk på Sydneshaugen. Etter at fuglestangen var reist, ble fjorårets vinner hilst med kanonsalutt. Premien for å skyte ned fuglens krone var en sølvskje, for halsen og ringen, to forgylte begre. For venstre vinge vant man en forgylt terrinøse og for høyre vinge en sølvdåse. Vinneren fikk et dusin sølvskjeer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Misjonærbarna

Staten unnlot å føre tilsyn. Barna betalte prisen

I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?» Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik. Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn.

Anne Marit Naustvik
Integrering

Hvem er det som skal ta ansvaret når inte­gre­ringen flyttes inn i sameiet?

Når kommunen bosetter flyktninger, følger det et ansvar. Ikke bare for å skaffe et tak over hodet, men for å sikre at mennesker faktisk kan fungere i samfunnet de plasseres i. I dag skyves dette ansvaret altfor ofte videre – til barna, naboene og frivillige styremedlemmer i sameier. Når en alenemor med tre aktive barn plasseres i et sameie med strenge vedtekter og klare regler for ro og orden, uten tilstrekkelig språklig og sosial oppfølging, er konflikten nærmest innebygd i systemet. Ikke fordi moren ikke vil ta hensyn, men fordi hun ikke får forutsetningene til å lykkes. Sameier er regulert av vedtekter. De forutsetter forståelse, kommunikasjon og evne til å følge felles regler. Et sentralt spørsmål er hvor innvandrere egentlig lærer disse reglene, de uuttalte normene som styrer hverdagslivet.

Dorota Gluch
Historie

Irsk misjon i Norge i viking­tiden

I Klassekampen 12. januar har Gunnhild Røthe en artikkel med tittelen «Hvem var den hellige Brettiva?» Bakgrunnen var at det på primstaven finnes et merke 11. januar for Brettesmesse. Røthe forsøker å rulle opp hvem denne Brette var. Hun støtter en forklaring om at dette navnet Brettiva er identisk med den irske Brigid fra Kildare, en av Irlands tre skytshelgener. Brigid var kjent i middelalderen i de nordiske landene.

Egil Mikkelsen