Essay

Sjeleskri­veren

Etel Adnans «Arabisk apokalypse» ble skrevet under Libanons borgerkrig. Å lese verket i 2025 er like rystende.

Multikunstner: Etel Adnan fotografert hjemme i sitt eget studio i desember 1976. Foto: Claude Salhani/Sygma/GettyMultikunstner: Etel Adnan fotografert hjemme i sitt eget studio i desember 1976. Foto: Claude Salhani/Sygma/Getty

Høsten 2023, da jeg i likhet med mange andre var fortvilet over det som foregikk i Gaza, fant jeg igjen fram til den libanesiske kunstneren og forfatteren Etel Adnans verk «Arabisk apokalypse», som hadde kommet ut året før i gjendiktning av Gunstein Bakke og Ida Andenæs. Sammen med Priya Bains og Anna Kleiva hadde jeg satt i gang en rekke arrangementer på baren Perla i Oslo, der vi inviterte norske forfattere til å lese palestinsk poesi. Vi hadde behov for å la kollegene våre eksistere som noe annet enn lidende kropper på skjermene våre – den mest utsatte posisjonen jeg kan tenke meg –, lytte til hva de selv ville si.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Samtids­poe­siens former har sine røtter i forrige århundres krigs­er­fa­ringer.

Anmeldelse

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunst­his­to­rien.

Månadens poet

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.