Essay

Sjeleskri­veren

Etel Adnans «Arabisk apokalypse» ble skrevet under Libanons borgerkrig. Å lese verket i 2025 er like rystende.

Multikunstner: Etel Adnan fotografert hjemme i sitt eget studio i desember 1976. Foto: Claude Salhani/Sygma/GettyMultikunstner: Etel Adnan fotografert hjemme i sitt eget studio i desember 1976. Foto: Claude Salhani/Sygma/Getty

Høsten 2023, da jeg i likhet med mange andre var fortvilet over det som foregikk i Gaza, fant jeg igjen fram til den libanesiske kunstneren og forfatteren Etel Adnans verk «Arabisk apokalypse», som hadde kommet ut året før i gjendiktning av Gunstein Bakke og Ida Andenæs. Sammen med Priya Bains og Anna Kleiva hadde jeg satt i gang en rekke arrangementer på baren Perla i Oslo, der vi inviterte norske forfattere til å lese palestinsk poesi. Vi hadde behov for å la kollegene våre eksistere som noe annet enn lidende kropper på skjermene våre – den mest utsatte posisjonen jeg kan tenke meg –, lytte til hva de selv ville si.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Essay

På en reise til László Kraszna­hor­kais fødeby Gyula ble magien brutt. Først nå forstår jeg hvorfor.

Kommentar

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intel­li­gens.

Verdensarkivet

På leting etter bilder til Bokma­ga­sinet, ducker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Her presen­teres et utvalg.