DebattArbeidsliv

Ansatt av plattformen

Kim Pilgaard (Tidligere arbeidstaker i Aleris)

Forrige uke gikk en rettssak mellom tre bud og plattformselskapet Wolt i Oslo tingrett. Jeg har selv stått i en tilsvarende sak for noen år siden, den såkalte Aleris-saken. Det var ikke en «plattformsak», men hovedprinsippet det strides om i Wolt-saken i dag, er det samme som i Aleris-saken, nemlig styring av arbeidet. Vi vant fram med et krav om at vi skulle omklassifiseres til arbeidstakere. Det var flere argument for det, men det primære var at det var Aleris som styrte arbeidsdagen vår. Vi var altså å betrakte som arbeidstakere, ikke oppdragstakere, som Wolt sier at budene deres er.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Nationaltheatret

Svar til tillits­valgte ved Natio­nal­theatret

Fjorten tillitsvalgte ved Nationaltheatret skriver i et leserinnlegg i Klassekampen den 19. februar at vårt forslag «Ny framtid for Nationaltheatret» ikke snakker for de ansatte. Samtidig som de avviser forslaget, blant annet fordi det er mangelfullt, er de også bekymret for at det også kan sette hele den pågående prosessen i fare. Det er mange misforståelser og forvirring rundt Nationaltheatrets videre skjebne, både om hva vårt forslag innebærer og hva Regjeringens minimumsforslag innebærer. Vårt forslag vil verken sette noen prosess i fare eller forsinke framdriften. Vi har vist konkrete løsninger for behovene de tillitsvalgte peker på som viktige. Vårt forslag er ikke kun en klassisk fasadeendring, det er først og fremst en fremtidsrettet innvendig oppgradering, for å sikre kunstnerisk vitalitet på et mangfold av scener i samme hus, med bedre arbeidsforhold, lagre og verksteder, til både ansattes og publikums fordel. Det er viktig for oss å påpeke at det vi i «Ny framtid» ber om er at vårt forslag vurderes og kvalitetssikres seriøst på linje med de andre alternativene.

Ellen Horn Eilif Holte Erik Rudeng Erik Collett Peter Butenschøn LPO Arkitekter, ved Lars Haukeland og 1 andre
Epstein-dokumentene

Hvor ble det av integri­teten?

Epstein-avsløringene har avdekket grov integritetssvikt hos norske toppolitikere, organisasjonsledere og et medlem av kongehuset. Mange har skrevet innsiktsfullt og forsøkt å besvare det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? De fleste går da rett på institusjonene og systemene, uten å dvele ved at dette ikke ville skjedd hvis enkeltpersonene som nå er avslørt hadde utvist tilstrekkelig høy personlig integritet i utgangspunktet. Institusjonell integritet handler om normer, lover, regler og kontrollmekanismer som sikrer at organisasjoner og virksomheter er pålitelige og troverdige. Personlig integritet er noe annet, men like viktig: Det handler om den enkeltes evne til å handle i samsvar med det som er sant og rett. Også når det ikke finnes klare regler å støtte seg på. En offentlig person kan følge alle formelle krav og likevel svikte sin personlige integritet dersom prestisje, karriere eller økonomiske hensyn styrer dømmekraften. Systemer kan regulere adferd og bidra med etiske retningslinjer, men de kan ikke erstatte personlig dømmekraft. Sterke institusjoner kan både forebygge og begrense skadevirkningene når personlig integritet svikter.

Trygve G. Nordby
Mikrobiologi

Litt om trans­po­sonar

At vitskapsfolk skriv om vitskap i avisa er i utgangspunktet eit ubetinga gode, og ein skal vere varsam med å vere for pedantisk eller å krevje full fagleg presisjon i slike tekster. Når folk skriv ting som det ikkje er nokon konkret grunn til å tru som om det var etablerte sanningar, gir imidlertid det høve til litt ytterlegare fagformidling. Dag O. Hessen skriv 24. februar om mikrobiologi, virus og deira evolusjon. I avslutninga har han setningen «[Virus] har tatt bolig i vårt arvestoff, og det meste av vårt DNA er fylt opp av proteinlignende fragmenter, transposoner».

Øystein Monsen