DebattArbeidsliv

Ansatt av plattformen

Kim Pilgaard (Tidligere arbeidstaker i Aleris)

Forrige uke gikk en rettssak mellom tre bud og plattformselskapet Wolt i Oslo tingrett. Jeg har selv stått i en tilsvarende sak for noen år siden, den såkalte Aleris-saken. Det var ikke en «plattformsak», men hovedprinsippet det strides om i Wolt-saken i dag, er det samme som i Aleris-saken, nemlig styring av arbeidet. Vi vant fram med et krav om at vi skulle omklassifiseres til arbeidstakere. Det var flere argument for det, men det primære var at det var Aleris som styrte arbeidsdagen vår. Vi var altså å betrakte som arbeidstakere, ikke oppdragstakere, som Wolt sier at budene deres er.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Oslo

Høyre kutter fordi de vil, ikke fordi de må

Byrådslederen i Oslo er dypt fornærmet over at byens milliardoverskudd ikke møtes med folkefest på Rådhusplassen. Han hopper bukk over at det er enkelt å få overskudd når du gjennomfører de mest dramatiske velferdskuttene i Oslos nyere historie. Milliardoverskuddet kommer takket være det at trygge voksenpersoner mister jobben i barnevernet. Skoleassistentene kuttes i en sulteforet Osloskole. De ansatte i hjemmetjenesten må springe fortere når de blir færre på jobb. Bestemor sitter mer alene når aktivitetstilbudene forsvinner. Listen er lang og konsekvensene dramatiske. Byrådslederen hevder at kuttene er uunngåelige. Han tegner et bilde av en kommuneøkonomi på randen av kollaps, uten handlingsrom.

Marthe Scharning Lund,
Innvandring

Remi­gra­sjon, ja ...

Høyresiden argumenterer med at norsk nasjonal kultur blir ødelagt av innvandring. «Helnorske i mindretall i 2065. Stem Frp.» Ja, vi har grusomme eksempler på hva det fører til når innvandrer kommer i flertall. Det amerikanske kontinent, det oseaniske kontinent og noen andre steder på kloden. Der har de opprinnelige innbyggerne virkelig fått kjenne hva innvandring uten å spørre om lov har ført til. Kanskje de som lefler med remigrasjon burde begynne der?.

Jon Haugen
Oljepris

Mulighet, ikke for­vent­ning

Jeg burde jo vært takknemlig over å få (nesten) hele førstesiden av Klassekampen på et skarve enquete-spørsmål. Men ikke på uriktig grunnlag. På spørsmål om hvor høyt oljeprisen kunne gå, svarte jeg helt korrekt Klassekampens journalist at «himmelen var taket», og at den kunne nå 200 dollar fatet, slik også flere analyser legger til grunn. Men da som en mulighet, ikke en spådom. For hvor høyt oljeprisen kommer i år, avhenger helt og holdent av hvor langvarig og omfattende krigen i Midtøsten blir, og av hvor mange olje- og gassanlegg de to partene klarer å bombe i filler. Og dette spørsmålet avhenger igjen av hvor lenge USA, Israel og Iran finner det fornuftig å fortsette ødeleggelsene. Legg så til at USAs leder synes å mangle både impulskontroll og en langsiktig strategi, og et sikkert svar blir en umulighet. Men det vi kan være nokså trygge på, er at en pris på 200 dollar fatet vil gjøre såpass mye skade, i form av økt prisvekst, redusert kjøpekraft (også for amerikanske velgere) og redusert aktivitet, at den neppe blir værende der særlig lenge.

Øystein Dørum