Musikalsk matriark Tone Hulbækmo er aktuell med tidenes første album der den norske folkeharpa står solo i sentrum.
Hei, Tone Hulbækmo! I dag kommer albumet «Harpedåm» ut. Du har gitt ut plater siden 1983, og har lenge stått i spissen for å gjenopplive norsk folkeharpetradisjon. Likevel er dette din første utgivelse med solo harpespill. Hvorfor tok det så lang tid?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
I forrige uke var det utdeling av Spellemannprisen for 2024 på hotellet The Hub i Oslo, med sending på Youtube og med rapperen Marstein som Årets spellemann. Jo Almaas Marstein, sønn av forfatterne Bjørn Esben og Trude – ikke rart han er opptatt av ord – ble dermed den første siden Øystein Sunde som fikk Spellemanns vandretrofe to år på rad. Lørdag 2. februar 1991 på Chateau Neuf, under Spellemann-sendingen på NRK, delte nemlig Sunde ut prisen til Gitarkameratene, hans egen supergruppe med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen. Under utdelingen forrige torsdag, var det Marstein som mottok prisen fra sin egen dresskledde gjeng: Undergrunn, med de foreløpig litt mindre folkekjære medlemmene Fretty, Plaza, Rik Pappa, Pus, Loverboy og altså Marstein. Norges største og viktigste musikkpris er fortsatt størst og viktigst, men noe er jo også feil her. Aller først: Vi kan ikke ha en Spellemannpris som oppsummerer fjoråret når vi nærmer oss mai. Vi har vært ferdige med 2024 lenge nå. For det andre er ikke The Hub et naturlig musikksted, slik Chateau Neuf var, og både lørdagskvelden og NRK er ute av bildet.
På en sammenkomst for ikke lenge siden hørte jeg en rekke musikere presentere noe av det de holder på med. Alle var dyktige musikere som spilte godt, og en av dem skilte seg ut. Ikke som spesielt dyktig eller virtuos, selv om vedkommende er det også, men med draget gjennom det som ble spilt. Det traff meg, og det traff mange i rommet, tror jeg. Drag kommer fra verbet ‘å drage’. ‘Halende tak; styrkende bevegelse’, står det i bokmålsordboka, ‘gjere nokre drag med bogen’, nevner nynorskordboka som eksempel. Og det er jo et godt eksempel. Hva er det som gjør at musikk griper tak i deg, at det du hører drar deg inn til noe, og du bare blir sittende og lytte, kobla til det du hører den stunden det varer, kobla fra alt annet den stunden det varer? Jeg tenker det er lyden av en form for nødvendighet, noe som må spilles, en energi, en lyst, en trang til å forme noe ut som lyd over tid i et rom.
På Youtube ligger det et klipp fra et intervju med vokalisten og multiinstrumentalisten David Thomas hvor han, på sparket, bruker et plastbeger for å forklare de mange kunstneriske valgene som de tok i Pere Ubu, det legendariske proto-postpunkbandet han var med å starte. Det banebrytende uttrykket inspirerte mange, herunder band som Pixies, Gang of Four og – ikke minst – svenske Bob Hund. Sett fra siden er det høyst gjenkjennelig som et beger, forklarer han. Noe man forholdsvis lett kan selge inn til de som er ute etter, vel, et beger. Men så vrir og vender Thomas på begeret, ser på det fra ulike vinkler, og sier som sant er, at oversiden, undersiden og innsiden jo også er et beger. Langt mer vrient å selge inn som beger, sett fra slike vinkler, og enkelte vil kanskje ikke kjenne det igjen som den typen beger de var ute etter. Et beger er det er like fullt. Underforstått, dette kan også være Pere Ubu.