Det finnes noen øyeblikk i våre heseblesende liv der vi kan sette oss ned og tenke litt over ståa. Det er symptomatisk at de ikke er frivillige.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
På vei til jobb i går så jeg en kråke jage en liten veskehund. Naturopplevelsen midt på Grønland i Oslo fikk meg til å tenke. Det første jeg tenkte på, var skadefryd. Hvorfor elsker jeg å se et dyr det er åpenbart veldig synd på, bli angrepet av et annet, større dyr med overlegne kognitive evner? Egentlig burde jeg heie på veskehunden. Naturopplevelsen var egentlig kun en opplevelse – en syk mengele-utgave av den en gang så stolte ulven møter en kråke på fortauet i en stygg, forsøplet by. Kråka er vel den eneste her med verdigheten i behold. Den kjemper i det minste i utviklingen som vi tre andre (hund, eier og meg) bare flyter med. På sett og vis gikk den til kamp mot naturen (det som går og går) mens vi tre andre var i ett med den. En indre kamp hos meg de siste ti årene, er at jeg savner gud.
TustenJeg har ikke noe problem med å være stille rundt andre. Hjemme hos en forhenværende svigerfamilie pleide jeg å være stille ved bordet. Jeg orket ikke snakke om jobbene deres eller delta i den daglige debatten om hvorvidt Arbeiderpartiet og LO var onde eller evneveike. Etter hele fem år med sporadiske besøk ved det bordet stilte kjæresten min meg til veggs: «Mamma har reagert på at du ikke sier snakker med dem. Du pleier jo å prate ellers. Hvorfor er du annerledes rundt foreldrene mine?» Jeg husker ikke hva jeg svarte. Sikkert at jeg skulle endre på det. Et av mine beste barndomsminner har jeg fra en biltur med morfar. Jeg hadde spilt fotballkamp, og han hadde sett på.
TustenDet er mye jeg liker ved å besøke nye land. Men noe jeg ikke liker, er kronglete visumprosesser. Derfor er det fint med smutthull. Et av disse utnyttet vi da vi besøkte Aserbajdsjan sommeren 2015. Baku var arrangørby for første utgave av European Games, et slags mini-OL, og alle tilskuere slapp inn i landet uten visum. Med badmintonbillett i lomma slapp vi dermed inn i landet uten videre papirarbeid, og vi fant etter hvert fram til vårt lille hotell i gamlebyen i Baku. Den aserbajdsjanske hovedstaden er en fascinerende blanding av trange, gamle smågater, brede boulevarder og moderne signalbygg som de kjente flammetårnene. Og idrettsarenaer.
Reisende back