Til høsten kan vi få et historisk nei-flertall på Stortinget bestående av Rødt, SV, Senterpartiet, KrF og Frp. Jeg har tatt til orde for å bruke dette flertallet til å legge ned veto mot skadelige EØS-direktiver, for eksempel på energiområdet. At vi som er mot slike direktiver, ønsker å samle flertall for vårt syn, bør ikke overraske noen. Det bør heller ikke komme som et sjokk at partier som ellers er uenige om det meste, likevel kan finne sammen i enkeltsaker.
Akkurat dette har vi lang tradisjon for i Norge. Gro Harlem Brundtland fikk i sin tid støtte av Carl I. Hagen for å felle Willoch-regjeringen. Det såkalte barnehageforliket ble til da Frp fant sammen med de rødgrønne på Stortinget. Under pandemien fikk vi den såkalte «firerbanden», et samarbeid bestående av Ap, Frp, Senterpartiet og SV som fant sammen i en rekke viktige saker. Og så seint som mandag denne uka inviterte SV til samarbeid med Høyre og deler av Frp for å få gjennom en rusreform.
«Hvis nei-folk finner sammen, så er det plutselig en slags trussel mot demokratiet»
Men av en eller annen grunn er det som er lov for andre, ikke lov for Rødt. Mens Ap og Frp kan stå sammen i forsvaret for EØS-avtalen uten at noen leer på et øyelokk, forventes det umiddelbart at Rødt skal gi opp våre primærstandpunkter når Listhaug kopierer dem. Hvis ikke løper vi høyrepopulismens ærend. Den innbitte EU-tilhengeren Håvard Syvertsen slår i sitt svar til meg i Klassekampen 7. februar fast at jeg nå håper på et brakvalg for Frp til høsten. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, jeg driver tvert imot valgkamp for at Rødt skal bli størst mulig. Men det må være lov å samarbeide med andre partier på Stortinget i enkeltsaker uten å bli beskyldt for å heie på dem i valget.
Tilsvarende bommer statsviter Jan Helge Rød i Klassekampen 7. februar når han lister opp en haug med andre punkter som han mener Rødt bør samarbeide om i stedet. Jo, vi vil gjerne samarbeide med rødgrønne partier for å verne om velferdsstaten og arbeidsmiljøloven, og for å skape sosial utjevning. Det er ingen som har tatt til orde for å lage verken regjeringssamarbeid eller budsjetter sammen med Frp. Men hvis Frp fører Rødts politikk, skal vi virkelig begynne å føre en annen? Skylder vi ikke våre velgere å prøve å skape flertall for Rødts program der det er mulig? Og gjelder denne logikken for andre rødgrønne partier, eller bare Rødt? Det glir nesten over i parodien når Rød bestyrtet spør om jeg i fullt alvor virkelig vil alliere meg med den nasjonalistiske styggedommen Vedum i dagens situasjon, mindre enn en uke etter at samme mann var finansminister i Jonas Gahr Støres regjering.
I festtaler skrytes det gjerne av at norsk politikk er mindre polarisert enn for eksempel i USA. Der kan knapt republikanere og demokrater være venner, mens her kan de folkevalgte både snakke sammen og arbeide sammen på tvers av politiske skillelinjer. Men det er tydelig at disse frasene bare har gyldighet når det er EU-tilhengere som snakker og arbeider sammen. Hvis nei-folk finner sammen, så er det plutselig en slags trussel mot demokratiet. Her finnes det altså en lov for Loke og en annen for Tor.
