Akkurat nå

Algorytmikk

Verti-Karl

En av de nyttigste tingene med å lære om hvordan internett fungerer, er å forstå at vi føres gjennom livet av algoritmer. Problemet med å bli bevisst på dette, er at jeg vet at algoritmene vet mer enn bare hva jeg er interessert i. De vet hva jeg er i målgruppa for å bli interessert i. Så nå stoler jeg ikke lenger på mine egne interesser. Når styrer jeg algoritmene, og når styrer de meg? Det er umulig å føle meg sikker på at tankene og interessene er mine egne. Dette er noen av tingene som har gjort meg usikker i det siste:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Vestlands­lefse

Det viser seg at pappa har diabetes. Eller, vi visste jo på en måte det, ettersom han er i utredning og har fått medisiner mot det (som han velger å ikke ta). Men mannen må få et hjerteinfarkt utløst av diabetisk ketoacidose for å forstå alvoret. Det fikk han denne helga. Før du bekymrer deg: Han har det bra. Men det er to ting han sier i forbindelse med dette, som har festet seg et sted mellom hjerne og hjerte: Det første kommer etter at stemora mi ringer legevakta fordi hun er bekymret over at han har så store smerter i brystet. Pappa er ikke typen til å ringe selv. Legevakta sender en ambulanse.

Millennial_foodorabud

To dager på nettet

Gamingsfæren, særlig via mikrofon, er noe helt for seg selv. Her er et sammendrag fra to dager i et skytespill hvor hundretusener av spillere fordeles på tilfeldige lag. Dag 1: Lagkamerat: «Hola señor», hvor kommer du fra? Jeg: Norge. Lagkamerat: Oooh! Kan du lære meg noen banneord? Jeg: Hva? Lagkamerat: Hva er «fuck» på norsk? Jeg: Faen. Lagkamerat: Taen? Jeg: Nei, «faen».

Hammer og sigg

Barne­idrett

Barneidrett. Smak gjerne litt på det ordet. Hva er det første som slår deg? Lek og moro? Lattermilde barn som koser seg med fysisk aktivitet? Et sosialt rom tuftet på harmoni og inkludering? Slagordet «det handler ikke om å vinne, men om å delta» er vel fremdeles et styrende prinsipp? Etter noen år som forelder i hovedstadens barnefotball kan jeg opplyse om at der er det ingen som vil gi sin tilslutning til en slik etos. Det å stå på sidelinja når avkommet har spilt fotballkamper, har vært som å stirre ned i en avgrunn av alvor. Enkelte av trenerne oppfører seg som om laget skulle spille kvalifisering i Champions League – godt sekundert av opprømte foreldre på tilskuerplass. De beste barna får mest spilletid, de dårligste barna får minst spilletid. De beste barna har dessuten fått blankofullmakt til å kjefte hemningsløst på de dårligste barna.

The strong og silent type