Akkurat nå

Algorytmikk

Verti-Karl

En av de nyttigste tingene med å lære om hvordan internett fungerer, er å forstå at vi føres gjennom livet av algoritmer. Problemet med å bli bevisst på dette, er at jeg vet at algoritmene vet mer enn bare hva jeg er interessert i. De vet hva jeg er i målgruppa for å bli interessert i. Så nå stoler jeg ikke lenger på mine egne interesser. Når styrer jeg algoritmene, og når styrer de meg? Det er umulig å føle meg sikker på at tankene og interessene er mine egne. Dette er noen av tingene som har gjort meg usikker i det siste:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Historie

I Nord-Norge er det alltid et pluss å kunne fortelle en god vits i festlig lag. Eller «historie» som gamlingene kaller det. Jeg kunne ikke en eneste slik «historie», og selv om jeg jobba meg gjennom gamle Rorbua-klipp på Youtube, var det ingen som var spesielt morsomme. Heldigvis finnes den begavete svenske komikeren Jonas Gardell. Så for å slå gjennom i selskapslivet, stjal jeg en av vitsene hans og tilpasset den til nordnorske forhold. Her passer det med en liten advarsel. Dette er ikke en utpreget snill vits, og humorpoenget er hentet fra det mørkeste kapitlet i europeisk historie. Vær så god: For noen år siden bestemte Nordland teater i Mo i Rana seg for å sette opp teaterstykket «Anne Franks dagbok». Det var en stor produksjon som inkluderte både profesjonelle skuespillere og lokale revy- og teatertalenter fra helgelandsregionen. Til å spille hovedrollen som Anne Frank, hadde regissøren funnet ei nydelig 19 år gammel jente fra Leirfjord. Hun hadde mørkebrunt bølgende hår, og kastanjebrune øyne, og et sånt fjes som ikke helt blir voksent.

Nordlands trombone

Velstand

På åttitallet var kjøttdeig og spagetti fredagskosen hjemme hos oss. Middelklassebarna ser spørrende på meg og lurer på om jeg mener pasta bolognese. Det gjør jeg ikke. Jeg mener kokt spagetti, tørrstekt kjøttdeig servert i ei ildfastskål og Toro kjøttdeigsaus i ei lita gryte. Først hadde vi spagetti på ­tallerkenen. Så drysset vi over kjøttdeig.

Nordlands trombone

Arbeids­hestdag

17. mai i år igjen! Folkefesten! Vi forbinder det som oftest med dem som kaster seg bunadskledde ut i dansen på Solli plass, med champis i den ene hånda og pølsa til han du skal ligge med på nachet i den andre. Dette er menneskene som er vokst opp med at dagen starter med lukta av en nystrøken linskjorte, og en mor som var oppe 05.30 for å rekke alt hun skulle gjøre. Som siste punkt på lista si bestikker hun barna med is for at de skal gidde å gå i toget. Det er disse som går lanke i lanke med mamma eller pappa på vei hjem etter barnetoget, og klager over at gnagsår fra bunadsskoene. Men snart løper de rundt i sokkelesten på nyklipt gress, for nå er det duket for hagefest! Allerede klokka to er onkel så full at han sovner i pavlovaen, og det var heldig fordi han er alltid er den som blir grenseløst rasistisk på 17. mai. Å, søte tradisjoner! Hurra, roper de! Så er det dem som er vokste opp uten å føle trangen til å rope så høyt hurra.

Milennial_knegg