Akkurat nå

Algorytmikk

En av de nyttigste tingene med å lære om hvordan internett fungerer, er å forstå at vi føres gjennom livet av algoritmer. Problemet med å bli bevisst på dette, er at jeg vet at algoritmene vet mer enn bare hva jeg er interessert i. De vet hva jeg er i målgruppa for å bli interessert i. Så nå stoler jeg ikke lenger på mine egne interesser. Når styrer jeg algoritmene, og når styrer de meg? Det er umulig å føle meg sikker på at tankene og interessene er mine egne. Dette er noen av tingene som har gjort meg usikker i det siste:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Vinter

Hver vinter blir jeg like forarget over snøen som «plutselig» befinner seg på fortauet jeg har tenkt å gå på. Dette er jo særdeles lite bærekraftig, med tanke på at jeg mest sannsynlig (og forhåpentlig vis?) har minst 60 vintre igjen å oppleve. Derfor var målet for de neste månedene å finne en måte å bli glad i vinteren på. Enklere sagt enn gjort. Det er mørkt når jeg går til jobb og mørkt når jeg kommer hjem, og været gjør det nærmest umulig å komme meg til kontoret. Enten må jeg bruke dobbelt så lang tid som vanlig mens jeg vasser i slush til langt opp på leggene, sykle mens jeg ber til høyere makter om at piggdekkene (og eventuelt hjelmen) skal berge livet mitt, eller stå som sild i tønne med svetten rennende innafor boblejakka på trikken. Et vanskeligere dilemma enn pest eller kolera, spør du meg. Reisa til jobb får jeg dessverre ikke gjort noe med, så jeg fant raskt ut at tiltakene for å bli en vinterelsker, måtte gjøres på fritida.

Larven II

2026 er som tidligere nevnt året for leselarvens oppstandelse (om den noensinne forsvant??), og produksjon av larve i papir måtte derfor settes igang. En liten gjeng kom sammen, og med farget kartong, limstift og tusjer gikk vi løs på prosjektet. Det viste seg dog raskt å bli et mer utfordrende prosjekt enn venta. Før produksjonen i det hele tatt kunne begynne, var det mange store spørsmål som måtte tas stilling til. Hvor stort skulle larvens hode være? Skulle jeg tegne det med frihånd eller finne noe sirkulært som jeg kan tegne rundt? Var en tallerken for stor? Et eggeglass for lite? Hvilken farge skulle larven ha; den klassiske grønne, eller en mer fantasifull variant i pastell? Skulle jeg gå for tegneserievarianten eller en mer naturtro tilnærming? Ville Sir David Attenborough blitt stolt? Hvilke elementer måtte med for å i det hele tatt kunne kvalifiseres som larve? Er dette lille larvefjeset noe jeg kan se inn i hver bidige dag resten av året, uten å gå lei? Valget falt på eplegrønt papir, og et syltetøyglass fikk agere som mal. Med gråblyanten tegnet jeg øyne og munn, viskelæret lå parat ved min side. Følehorn og en rund nese (som dere skjønner gikk jeg for en mindre anatomisk korrekt variant) ble klippet ut i kartong og limt på. Larvefjeset foran meg begynte å ta form, ja, den ble da riktig så søt, til og med!? Men vent, hva om jeg la til flere detaljer, som øyenbryn og hake? Jeg hadde fått selvtillit og la blyanten fra meg. Med tusj fikk larven nye ansiktstrekk, men det var da som pokker.

Larven

Tida for nyttårsforsetter er her igjen, og med tanke på at vi er godt ute i årets første uke, har nok mange allerede falt av lasset. Det å skulle spise sunnere, gå mer på ski, ringe muttern oftere, eller hva det enn måtte være, virker så mye enklere der man ligger under pleddet en rolig romjulsdag, enn det faktisk er i praksis. For hvor gøy er det egentlig å stå og smøre ski i fjorten minusgrader når du vet at du får gnagsår intet mindre enn et par hundre meter inn i løypa? Og hvor er livsgleden i å servere ihjælkokt brokkoli, når ungene hyler etter pannekaker for tredje dagen på rad? Selv har mitt eget nyttårsforsett sett identisk ut de ti siste åra: lese mer. Men hva betyr det egentlig i praksis? Lese flere bøker? Lese lengre bøker? Lese mer tegneserier? Lese enda flere kjedelige forskningsartikler på kontoret? Jo vagere og mer ullent forsettet er, jo vanskeligere blir det å gjennomføre. Uten regler og mål faller alt gjennom! Derfor måtte boklesingen konkretiseres, men hvordan? Kanskje kunne bøkene jeg leste, logges i en app? Men siden det førte til enda mer skjermtid, føltes det som en rimelig ugunstig tilnærming. Hva med bokklubb med vennegjengen? Nja, så fort noen meldte avbud, eller ikke rakk å lese ferdig boka til avtalt tid, ble det som regel slutten for klubbens eksistens.