Akkurat nå

Algorytmikk

Verti-Karl

En av de nyttigste tingene med å lære om hvordan internett fungerer, er å forstå at vi føres gjennom livet av algoritmer. Problemet med å bli bevisst på dette, er at jeg vet at algoritmene vet mer enn bare hva jeg er interessert i. De vet hva jeg er i målgruppa for å bli interessert i. Så nå stoler jeg ikke lenger på mine egne interesser. Når styrer jeg algoritmene, og når styrer de meg? Det er umulig å føle meg sikker på at tankene og interessene er mine egne. Dette er noen av tingene som har gjort meg usikker i det siste:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Kryd­der­gutt

Forord «Forsinket aktualitet» er den norske tittelen på slovensk nesepiller Slavoj Žižeks forord til «Det kommunistiske manifest». Forordet skrevet 175 år etter manifestet? Pøh! Mitt forord til mitt manifest er skrevet før (som seg hør og bør). Titlene på forordene kunne like gjerne vært de samme da innholdet i manifestet mitt er for forsinket til å være aktuelt. Er det ikke det Žižek mener? Kanskje forordet mitt er «Kun forsinket»? Eller «Manglende relevans» ettersom žižekforordet nå viser seg å ha en annen sammenheng mellom tittel og manifest? Nei. Slavoj kan heller bytte tittel. For eksempel til «Referanse som burde strykes fra mitt forord». Mitt kan hete «Forsinket, nesten irrelevant og nå, litt for langt». En kryddergutts manifest Aller først: Tittelen på forordet spiller altså på at manifestet er «forsinket og nesten irrelevant», mens forordet er «irrelevant og nå, litt for langt».

Tusten

Fugl i nød

Det fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.

Tabitha Sabrina

Saga blott

«Da-dam-pam-pa!» Og snart finnes ikke isbilen, heller. Det går ikke rundt mer, og derfor blir 2026 det siste året. Var det siste gang jeg så den en søndag i september, da den kjørte opp de stupbratte bakkene langt inne i Hardanger? Tantebarna mine kommer til å huske isbilen, de er store nok til det. Men for ettåringen min er løpet kjørt. Herved er min families tradisjonsrike lureri avviklet for evig og alltid: «Hør, her kommer fiskebilen!» Heldigvis har vi fortsatt Norge Rundt på NRK1, men snart tas vel det av lufta, og da er det ingenting igjen av stort, offentlig felleseie som binder Griegs «Norsk dans nr. 2» til de formative år.

Tabitha Sabrina