Akkurat nå

Algorytmikk

En av de nyttigste tingene med å lære om hvordan internett fungerer, er å forstå at vi føres gjennom livet av algoritmer. Problemet med å bli bevisst på dette, er at jeg vet at algoritmene vet mer enn bare hva jeg er interessert i. De vet hva jeg er i målgruppa for å bli interessert i. Så nå stoler jeg ikke lenger på mine egne interesser. Når styrer jeg algoritmene, og når styrer de meg? Det er umulig å føle meg sikker på at tankene og interessene er mine egne. Dette er noen av tingene som har gjort meg usikker i det siste:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Native

I disse tider hvor alle leter etter nye forretningsmodeller, har vi (jeg og de andre konsulentene) kommet opp med et nytt konsept. Vi kaller det Native Ceremonies. Det har foreløpig ingenting med urfolk å gjøre, men vi ser at dette konseptet er såpass sterkt at det ikke er noen grunn til å utelukke noe. Sky’s the limit, som vi sier i konsulentbransjen. Nei, i Native Ceremonies matcher vi merkevarer med seremonier, omtrent som i native advertising, der man matcher annonsører med journalistikk. For det er forbanna dyrt å begrave en bestemor, konfirmere en fjortenåring eller gifte seg. Så hvorfor ikke invitere annonsører inn i seremonien? Salmer er et perfekt sted for kommersielle budskap: «Det heve ei rose sprunge, for ho vert vanna med blomstergjødning fra Substral.» Hva med Kleenex som native bryllupspartner? Vi må bare lese gjennom brudens tale på forhånd for å sikre at den er tilstrekkelig snørr- og tåreframkallende for å framkalle behovet for produktet, som skal være sentralt plassert på bordet. Gravstøtter er dyrt. Men hvis bestemor het Margrethe, er det kanskje ikke så langt unna at den hugges som en McDonals-M? Kan vi bake in I’m lovin’ it et eller annet sted? Du var vel glad i bestemor, så det burde ikke være så vanskelig å gjøre Native. Markedsførere er opptatt av å bygge langsiktige og stabile kundeforhold, så dåp og konfirmasjoner er sannsynligvis to av de mest attraktive arenaer.

Pus

Jada, jada, jada. Jeg er også avhengig av telefonen min, og det er en konstant kilde til selvhat og nederlagsfølelse. I perioder der selvdisiplinen har gode vekstvilkår, hender det jeg klarer å la den ligge. Jeg leser bok, heller enn å se på videoer av vaskebjørner og kakepynting, og det er som jeg kjenner forbindelsene i hjernen gro tilbake, som et deilig kulturlandskap etter en knusende flom. Så sklir det ut i små drypp. Skal bare sjekke været. Også er jeg simpelthen nødt til å vite om 60-bussen har endret rutetider. Sydentur i vinter? Og er det i så fall noe spennende å se på Kapp Verde? Som en tilbakesklidd heroinist ligger jeg plutselig på sofaen, fire timer seinere og har knust en endeløs parade av digitale drops og/eller kjøpt en vintage Langbein-caps til 500 kroner på finn. Det finnes heldigvis en medisin mot denne råtnesyka: distraksjon.

Selvhjelp

Jeg er kvinne. Jeg nærmer meg førti. Jeg har skaffet meg min første selvhjelpsbok. Det er en emmen eim over selvhjelpslitteraturen. Det kunne ikke falt meg inn å strene bort i bokhandelens buffé for bedre personlighetstrekk og bladd meg fram til det rette for meg. Herregud, så flaut! Og nettopp dette penser oss over på det jeg trenger (selv)hjelp til: Jeg bryr meg altfor mye om altfor mange ting. Det høres ut som et utpønsket spørsmål på det parodiske jobbintervjuspørsmålet «Hva er din svakeste side?», men det er faktisk helt sant. Jeg blir kjempefort irritert, klarer ikke å la ting fare, og om du ber meg sitte stille i båten, er faren stor for at jeg klubber deg ned og bruker deg som åre. Hvilken bok kan (prøve å) hjelpe meg med dette? Jo, det skal jeg fortelle deg.