Noen ganger tenker jeg på det Mayoo Indiran en gang i tida sa på Paradise Hotel: «Livet er et lære, man må alltid lære.» Og sannelig hadde han rett, man skal kontinuerlig lære (av sine feil).
Allerede abonnent? Logg inn
Folk døyr ikkje ofte nok. Kyrkja på haugen var ekstra kvit denne dagen i desember. Snøen låg som eit kvitt laken over dei halvstelte gravsteinane. Rundt sto store og små og gret. Eit familiemedlem hadde gått bort, og dei næraste slektningane sto samla rundt det nærmast rykande ferdiggrove holet. Mykje rart surrar rundt i hovudet på ein slik dag. Ein tenkjer klart, men likevel er det litt som å vere rusa. Etter ei stund kunne eg skimte presten i det fjerne.
Kvarg Nikolai SvartaasenHvor var du da Kong Harald ble begravet, 9. september 2026? Jeg ser for meg at spørsmålet kan kunne dukke opp rundt et middagsbord om kanskje ti/tjue år. For mange var det en spesiell og emosjonell dag. Men der tusenvis av nordmenn samlet seg for å se prosesjonen foran Det kongelige slott, sto jeg i en ganske annen prosesjon – nærmere bestemt kø – foran Maos mausoleum i den kinesiske hovedstaden. Da vår konge ble begravet, var det nemlig også 50 år siden kinesernes konge døde. På Den himmelske freds plass i Beijing sto tusenvis av ydmyke og forventningsfulle mennesker – mange av dem svært unge (Mao har visst fått en liten renessanse blant Kinas Gen Z) – for å minnes formannen som for nesten 80 år siden revolusjonerte Kina. Disclaimer: Jeg er ingen maoist, desto mindre en Mao-forherliger. Denne dagen var likevel for spesiell til å gå glipp av.
FiaDe som kjenner meg godt, vil vite at jeg har en forkjærlighet for keramikk. Så da jeg nylig var i silkeveibyen Samarkand og leste at det bodde en kjent keramikerfamilie i historiske Urgut, en liten kjøretur unna, var det bare å ta taxien fatt. Oppdraget viste seg å være vanskeligere enn forutsett. Ettersom familien Ablakulov drev virksomheten hjemmefra, fantes det angivelig ingen Google Maps-adresse å navigere etter. Men fortvil ikke, fortalte storebror meg – det er bare å «spørre lokalbefolkningen i Urgut, alle vet hvem denne familien er, de vil vise vei». Derfor spurte vi første og beste taxisjåfør om å kjøre oss til «Ablakulov-familien», «de som driver med keramikk». Sjåføren så ut som et stort spørsmålstegn. Etter fem minutter med Google Translate-forsøk på å forklare hvem pottemakeren var, måtte vi til slutt hoppe ut av bilen til ingen lykke.
Fia