Et intervju med filmskaperen Vibeke Løkkeberg i Dagsavisen i forrige uke fikk meg til å tenke på hvor dypt behovet for å rakke ned på mennesker som går sin egen vei, er. Det synes å ramme kvinner spesielt hardt, slik det var for Løkkeberg, men også med Vigdis Hjorth, som på midten av 1990-tallet ble et kollektivt mobbeoffer. All verdens sladder, nedsettende merkelapper og ondsinnede bemerkninger fikk løpe fritt. Det er som i skolegården, når mobben går løs på offeret.
Kjønnet kleber til kvinnen som klister.
Mobben er løs
