Livealbum

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Loudon Wainwright III

Loudon Live in London

The Last Music Company

Avslutningen på en livetrilogi og oppfølgeren til «Career Moves» (1993) fra New York og «So Damn Happy» (2003) fra L. A.? Dette opptaket fra Nell’s i Kensington i fjor kan høres slik mens det avslører dybden i katalogen til en av folk-musikkens fremste, samtidig som det blir klart at klodens tredje Loudon Wainwright kan fortelle fra en scene, både i hver enkelt sang, når han kontekstualiserer og når han babler i vei. «Rufus Is a Tit Man» over i låt med Rufus som gjest over i «I Knew Your Mother»? Smart. «White Winos» over i Tom Lehrers «Oedious Rex»? Smartere. Han i salen som ler seg skakk av «I Remember Sex»? Det er hva liveplater er til for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Lyttepause

Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor. Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større. Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk.

Intervju

Føler seg motar­beidet

Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?

Konsert

Uten driv

Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-filharmoniens Tsjajkovskij.