Livealbum

Anmeldelse

Eirik Blegeberg
Livealbum

Loudon Wainwright III

Loudon Live in London

The Last Music Company

Avslutningen på en livetrilogi og oppfølgeren til «Career Moves» (1993) fra New York og «So Damn Happy» (2003) fra L. A.? Dette opptaket fra Nell’s i Kensington i fjor kan høres slik mens det avslører dybden i katalogen til en av folk-musikkens fremste, samtidig som det blir klart at klodens tredje Loudon Wainwright kan fortelle fra en scene, både i hver enkelt sang, når han kontekstualiserer og når han babler i vei. «Rufus Is a Tit Man» over i låt med Rufus som gjest over i «I Knew Your Mother»? Smart. «White Winos» over i Tom Lehrers «Oedious Rex»? Smartere. Han i salen som ler seg skakk av «I Remember Sex»? Det er hva liveplater er til for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Festivalrapport

Under press

Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.

Kommentar

Savnet: protest

Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.

Intervju

En kjempe takker av

Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.