Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVerna vassdrag

Skal vi virkelig annullere konseptet verna vassdrag?

VERN I FLYT: Forslaget til Frp om å gjerne forbud mot kraftutbygging i verna vassdrag er uverdig, uakseptabelt og i strid med all norsk tradisjon, skriver forfatteren. Her det vernede vassdraget Vefsna. Foto: Wikimedia CommonsVERN I FLYT: Forslaget til Frp om å gjerne forbud mot kraftutbygging i verna vassdrag er uverdig, uakseptabelt og i strid med all norsk tradisjon, skriver forfatteren. Her det vernede vassdraget Vefsna. Foto: Wikimedia Commons

Helt plutselig, uten noen form for offentlig debatt eller utredning, ligger det an til at Stortinget kan vedta å kansellere hele vassdragsvernet. Et flertall fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk tirsdag inn for fullstendig fjerning av forbudet mot nye vannkraftverk i verna vassdrag, helt uten forbehold, og så vidt vi kan se uten demokratisk forankring. Det er ubegripelig og historieløst.

Tidligere har diskusjonen dreid seg om å utvide muligheten for å kunne bygge vannkraftverk i noen verna vassdrag, på bestemte vilkår, for å forhindre flomskader. Miljøbevegelsen har også vært skeptiske til det.

Men nå har vi plutselig fått en innstilling i miljøkomiteen der det åpnes for full kraftutbygging i verna vassdrag. Det betyr i praksis å annullere hele konseptet verna vassdrag.

Argumentet om flomforebygging er lagt på hylla – nå åpnes det for rå utnyttelse av kraftpotensialet i indrefileten av norsk vassdragsnatur. I det svært radikale forslaget fra Frp, som plutselig også representantene fra H, Sp, KrF og Ap i komiteen har stilt seg bak, står det nå at «det åpnes for konsesjonsbehandling av kraftverk i vernede vassdrag, der samfunnsnytten, for eksempel i form av flomdempende effekt, vurderes som betydelig, samtidig som miljøkonsekvensene anses akseptable.» Flomdemping er altså kun et eksempel, ikke engang en forutsetning.

«Vi kan ikke rive opp denne samfunnskontrakten nå»

Om dette blir vedtatt, vil verna vassdrag bli vurdert likt med alle andre vassdrag. Vernet blir uten innhold, til tross for årevis med kamper, utredninger og prosesser. Et så radikalt angrep mot det historiske vassdragsvernet er også fullstendig uten støtte i både Høyres, Senterpartiets og Arbeiderpartiets vedtatte programmer, og har heller ikke støtte i noen av de foreslåtte partiprogrammene.

Om dette blir vedtatt, vil alle våre verdifulle vassdrag nok en gang ligge åpne for bit-for-bit-nedbygging, som Gerhardsen advarte mot allerede i 1963: «Så lenge kampen står mellom det enkelte vassdrag, kan det alltid mobiliseres så mange argumenter, og så mye politisk press, at utbyggingssynet seirer. For å unngå en slik utvikling, der Norges enestående natur spises opp bit for bit, er det nødvendig å få en samlet plan, der man binder opp og konkret fastslår hvilke vassdrag som skal fredes, og hvilke vassdrag som skal bygges ut.»

Dette var kloke ord, som er like relevante nå. Gerhardsens innsikt i både samfunnsdynamikken og verneverdiene i vassdragsnaturen førte til Samla plan for utbygging og etter hvert fire verneplaner for vassdrag, som til sammen balanserte hensynene mellom utbygging og vern. Som mange husker, annonserte daværende statsminister Jens Stoltenberg i nyttårstalen 2001 at de store vassdragsutbyggingenes tid var over, og siden da har denne samfunnskontrakten blitt respektert av de fleste: Mer enn 1800 kraftverk er bygget ut, med til dels store miljøkonsekvenser. Faktisk er to tredjedeler av de store norske vassdragene regulert, og hele syv av de ti høyeste fossene i Norge er lagt i rør. På den annen side er til slutt 390 vassdrag vernet, og terskelen for inngrep i disse gjenværende juvelene skulle være svært høy. Vi kan ikke rive opp denne samfunnskontrakten nå.

Å fjerne konseptet verna vassdrag er som å fjerne konseptet nasjonalparker. Med et pennestrøk. I behandlingen av en stortingsmelding som egentlig handler om noe helt annet, nemlig om hvordan samfunnet skal ruste seg mot flom og skredskader. Hvordan kan ansvarlige stortingspolitikere være med på noe sånt? Vil Ap, Sp, H, KrF og Frp virkelig gå løs på indrefileten av norsk natur? Rive opp historiske kompromisser med makt? I en tid naturkrisa rykker nærmere på alle fronter?

Vi tror ikke politikerne bak dette forslaget har innsett hva dette vedtaket betyr, og oppfordrer alle ansvarlige partier til å snu i tide, innen stortingsbehandlingen tirsdag 11. februar. Forslaget om å kansellere vassdragsvernet er uverdig, uakseptabelt og i strid med all norsk tradisjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.