Se for deg dette. En mann blir bortvist fra en bar i Bergen etter å ha blitt for full. I forkant har mannen i femtiårene kalt en melaninrik vekter for «jævla n****» og «parasitt». Vekteren blir også utsatt for vold av bargjesten.
Når saken går sin første runde i Hordaland tingrett, blir mannen riktig nok dømt for vold mot vekteren, men frikjent for brudd på straffeloven § 185. Dette skjer fordi meddommerne konkluderer med at uttalelsene er skjellsord og ikke rasistisk motivert. Tingrettsdommeren var uenig, og mener det er en grov krenkelse av vekteren basert på hans hudfarge.
I debatten om hatytringer har grensene for ytringsfriheten vært sentrale de seneste årene. Ytringsfriheten er en forutsetning for et fritt og demokratisk samfunn, og de aller fleste er enige om at den skal vernes godt om. Men i den offentlige debatten om grenseovergangen mellom hatefulle ytringer og ytringsfrihet, ser vi ut til å glemme at retten til ikke-diskriminering også er en fundamental menneskerettighet, på linje med retten til ytringsfrihet.
Det er en menneskerettighet å ikke bli diskriminert på grunn av hudfarge og etnisk opprinnelse.
Ytringsfriheten har en sterk juridisk beskyttelse i Norge, men er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten. Én slik begrensning av ytringsfriheten er straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Det er etter rettspraksis bare ytringer av kvalifisert krenkende karakter som rammes av straffeloven § 185. Typisk er dette ytringer som «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», og de som innebærer en «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd».
«Vi ser en normalisering av rasistiske ytringer»
Antirasistisk Senter mener vekteren ble utsatt for sjikane på grunn av hans hudfarge, og at bargjesten, i tråd med gjeldende rettspraksis, burde blitt dømt for rasisme. I to dommer fra henholdsvis 2012 og 2018 har Høyesterett fastslått at «jævla n****» var straffbart, og at utsagnet måtte forstås som en grov nedvurdering av fornærmede ut fra hens hudfarge.
Det er ikke tvil om at utsagnene mot vekteren var diskriminerende og hatefulle. Vi mener en vekter bør være strafferettslig vernet i en situasjon hvor han er på jobb og utfører arbeidet sitt. Det jobber mange med minoritetsetnisk bakgrunn i servicenæringer og utelivsbransjen i Norge i dag, og de må kunne føle seg trygge på jobb.
Befolkningens tillit til politiet og rettsvesenet er et annet tilbakevendende tema i den offentlige debatten om hatmotivert kriminalitet. Vi er bekymret for at frifinnelse for rasisme i denne saken bidrar til å legitimere rasistiske ytringer og fordommer minoritetsgrupper kan måtte finne seg i å møte på jobb.
Vi i Antirasistisk Senter ser generelt en normalisering av rasistiske ytringer, negative stereotypier, holdninger og fordommer i alle arenaer av samfunnet vårt. Mange med minoritetsbakgrunn unngår å delta i den offentlige samfunnsdebatten på grunn av rasistisk sjikane, hets eller personangrep, noe som i seg selv er et demokratisk problem. Dermed får hets og hatytringer også konsekvenser for demokratiet vårt.
Vi har observert en trend med økende rasisme mot utsatte folkegrupper ute i gatene, i kommentarfeltene i nettavisene og på sosiale medier. Dette er en del av en tendens vi har sett over lang tid, både i sakene vi mottar, og i nyere rapporter om rasisme og hatkriminalitet. Våre erfaringer støttes også av politiets nasjonale rapport om hatkriminalitet fra 2023 og helt nylig i en rapport fra IMDi, der nettopp arbeidsplassen er stedet der flest opplever rasisme.
Den ferske dommen fra Hordaland tingrett fremstår dessverre som et alvorlig tilbakeslag for arbeidet mot rasisme!
