Wikipedia, kjent som «den frie encyklopedi», har over 62 millioner artikler på nesten alle verdens språk. Nettstedet er kjent for at artiklene hovedsakelig skrives og redigeres av frivillige uten at det er redaktører involvert.
Allerede abonnent? Logg inn
Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.
Jens Ingvald OlsenMadagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.
Soia RahasindrainyKlassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.
Vegard Bye