Akkurat nå

Vemmelse

Mange snakker om at de har «fobi» for ditt og datt. Det er litt overdrevent – ikke at folk ikke liker noe, men at de kaller det fobier. Generelt sett er det mange liknende krydderier folk slipper i egen språkgryte. For eksempel er suffikset «gate», fra Watergate, helt vilt mye brukt og sjeldent passende eller morsomt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Markedet

I Oslo ligger det nå 3000 leiligheter ute til salgs på markedet. Neste uke blir min 15 kvms boks én av dem. Ingen har fortalt meg at det å selge leilighet for første gang føles som å kaste seg utfor en klippekant – bare at suget i magen sitter i ukevis. Hvem skulle vel sagt det, når jeg er den første jeg kjenner som selger (i hvert fall siden 90-tallet). Her henger jeg altså i løse lufta og venter på om markedet gir mine 15 kvm tommel opp eller ned. Markedet. En stor, mystisk, formløs masse som beveger seg stillferdig gjennom boligannonsene på Finn.no. «Nå gjelder det å prise seg riktig», sier megleren. Vi priser ikke leiligheten før vi har analysert markedet i dagene før vi legger ut annonsen.

Tørrlagte tog

Tidlig i juli tok jeg tog fra Oslo til Trondheim, videre til Grong og endte i Bodø. En reise på godt over 17 timer. Greit nok at å sove i kupé ansees som en tilleggsluksus på tusen kroner pluss og at du må betale ekstra for å sitte i togkafeen. Men at det ikke er drikkevann? Det fikk begeret til å renne over. I Sentral-Asia er det endeløse steppelandskapet kanskje ikke like majestetisk, men fasilitetene gjør togreisa langt mer interessant. Stappfulle kupeer, trange ganger og barn i sokkelesten, men også lunsjer med hjemmelaget plov til alle, tørket ost og – ikke minst – varmt vann til tebrygg og kalde vanndunker i alle endegangene. Den klare majoriteten av passasjerene på toget innlosjerer seg i sovekupeer på vei hjem, en reise som fort kan ta 55 timer på tvers av landet: Det går sakte. Men så er det også som om tida står stille når gangene fylles opp av alle menneskene som vil pusse tenner og vaske ansiktet før man kan krype tilbake i senga: Ingenting er bedre enn å bli vugget i søvn av et ulende tog. Hver gang jeg skal ta Vy-tog tenker jeg at det blir like deilig og fredfullt som dette.

Alle skal med

Før Arbeiderpartiet, var mor – hvert fall i min verden, og hun var klar i sin sak: Alle skal med. Vi var i Spania, fotballaget mitt og jeg, med mor som lagleder, hennes håndplukket følgesvenn og medforelder og mine to yngre brødre på slep. Dana-cup fikk vi ikke dra på. Nei, danskene drakk for mye, for tidlig. Men sommer, sol og cervezas i España? No problema. Vi skulle spille fotball, men det kom i andre rekke. I ett år hadde vi hatt ukentlige dugnader for å spare penger til turen. Ingen skulle betale mer enn andre, og alle skulle med, alltid og uansett hva – bortsett fra overbeskyttende foreldre.