Klagene har rent inn til NRK etter at Nicolay Ramm og Emilie «Voe» Nereng styrtet 23 glass og løp 42 kilometer i beste sendetid. Jeg synes de begge leverte sterkt. Derfor kommer jeg med noen forslag til andre promillebaserte ekstremidretter – og et alternativ for avholdsfolket.
Allerede abonnent? Logg inn
I 2024 advarte Støre om at produktivitetsveksten har avtatt helt siden 2006. Et kjempeproblem og grunnen til at det er så dyrt å reise på ferie til USA. Så kjære alle sammen, men kanskje først og fremst dere som forhandler om budsjettet nå: Hvis vi virkelig skal løse denne «produktivitetskrisen», må vi snart ta en seriøs debatt om teleportering. Jeg bruker i dag opp mot en time frem og tilbake til jobb, og i denne timen er jeg ikke produktiv i det hele tatt. Det finnes mange som bruker mye lengre tid enn meg til jobb – jeg vet om folk som pendler fra Tønsberg til Oslo. Teleportering fikser alt dette. NTP, altså nasjonal transportplan, som går fra 2025 til 2036, er på 1308 milliarder kroner. Masse penger! Hvis vi tar alle de pengene og pøser de inn i forskning på teleportering, anslår jeg at vi kan ha et gjennombrudd i løpet av bare noen få års tid. Vi er nødt til å tåle at togene er forsinket og veiene er dårlig vedlikeholdt i noen år – men dere, det klarer vi, for målet er teleportering! I samme slengen har jeg nå også løst «hva skal vi leve av etter oljen» (ser du, Martin Bech Holte, man trenger ikke skrive lange sutrebøker – noen ganger er en skikkelig god idé alt man trenger for å fikse økonomien). For hele verden vil selvsagt være interessert i å kjøpe teleporteringsteknologi av oss. Så lenge teleportering ikke trenger masse olje og gass, har jeg nå nesten løst klimakrisa, for vi trenger hverken biler, fly eller båter mer.
KonsulentenI disse dager bøter millioner av kalkuner med livet. Og vi burde begynne å feire thanksgiving mer systematisk her i Norge. Ikke bare er det en høytid som feirer samhold, takknemlighet og spising, tre ting som er viktige, kanskje til og med livgivende. Det gir også en naturlig milepæl/hvileskjær mellom halloween og jul. Mitt håp er at det vil ha en disiplinerende effekt på handelsstandens stadig tidligere forjuling. Fredagen etter thanksgiving er Black Friday, og den «høytiden» har vi grepet begjærlig om med begge henda helt siden Oslo Fashion Outlet bragte den til Norge i sin tid. Den er blitt så norsk at vi har fått omtrent den samme kronikksyklusen rundt Black Friday som vi har om russetiden: Black Friday: Det begynner for tidlig – konsumhoreri – tilbudene er egentlig dårlige/fake – politikere pønsker ut måter å gripe inn på – ingenting skjer. Russetiden: Det er for dyrt – de drikker for mye/festvoldtekt – de stryker på eksamen – er det lov å leve (motsvar fra russen) – politikere pønsker ut måter å gripe inn på – ingenting skjer. Det som er bra med å adoptere thanksgiving rund baut nå, er at vi kan ta den amerikanske versjonen og ikke bry oss om at det i Norge er altfor seint å drive innhøstinga frem til slutten av november. I Canada har de nemlig gått på to smeller. Der markerer de thanksgiving i starten av oktober – og den havner fast på en mandag.
KonsulentenJeg har ikke en bucket list, men én gang i livet skulle jeg ønske jeg klarte å poppe hvert eneste popkorn i gryta. Det er neppe det største området av matsvinn, verken hjemme hos oss eller i verden, men det slår meg som kanskje noe av det aller vanskeligste man kunne gjort på kjøkkenet. Kanskje er det der Heston Blumenthal skal legge innsatsen hvis han vil gjøre comeback på kokkestjernehimmelen. «Dear guest, before you is a bowl of popkorn where every last kernel has been popped to perfection.» Heston hadde nok juksa litt, som mange kokker før ham, og poppet ett og ett korn i gryta for å sikre at alt poppes. Det gjelder i så fall ikke. Hvis det kommer for en dag, reiser jeg meg sint opp og lager en scene. Det har jeg nemlig aldri gjort på en restaurant, men jeg kunne godt tenke meg å prøve det. Jeg burde gjort det på min ettårs bryllupsdag. Da kalte servitøren meg hele kvelden «kjekken», men vi ble etter hvert ganske overbevist om at han egentlig sa «tjukken», bare med litt slurvete uttale. Slikt bør man ikke finne seg i. Da jeg jobbet i matbutikk, lærte jeg av en litt eldre kollega at man kan si «ha det, fitta» til kundene såpass fort og slurvete at de fleste vil tro at man sier «ha det fint da».
Konsulenten