Klagene har rent inn til NRK etter at Nicolay Ramm og Emilie «Voe» Nereng styrtet 23 glass og løp 42 kilometer i beste sendetid. Jeg synes de begge leverte sterkt. Derfor kommer jeg med noen forslag til andre promillebaserte ekstremidretter – og et alternativ for avholdsfolket.
Allerede abonnent? Logg inn
«R.i.m.i.n.i, come stai!?» Mørket har lagt seg over den italienske badebyen, og gatene er fulle av liv. Fra en scene langs havnepromedaden dunker det ut generiske EDM-låter, hvor to radioverter står og hoier og oppmuntrer publikum. Jeg skulle egentlig bare kjøpe en takeaway-pinsa (ikke pizza) på en restaurant i nærheten, men ble overrumplet av lysene, musikken og folkemengden. Tidligere på dagen hadde reisekameraten min og jeg vært i San Marino og dermed krysset av et nytt land på lista over land man har besøkt, en liste som egentlig bare er av verdi for en selv. I San Marino hadde vi utforsket de to ikoniske borgene på toppen av Monte Titano, sett på gamle våpen, fått høydeskrekk, spist et begredelig måltid på en turistkafé nedenfor klippene, kjøpt suvenirer og sittet på en uteservering på plassen foran byens eventyraktige rådhus og drukket brus. Fra høytalerere runget italo disco-klassikere ut mot det frodige italienske landskapet i horisonten. Utsikten var upåklagelig, men jeg hadde dessverre heller inntrykk av å befinne meg i en slags Disney-fornøyelsespark enn på historisk grunn.
UglaI et lite og fjellfylt land langt mot nord bodde det en gang en konge. Han var gammel og klok og tro mot sine verdier, men også lun, morsom og åpen. For disse egenskapene var han elsket av sitt folk. De var alle enige om at han var den beste kongen landet kunne ønske seg. Kongen hadde et særlig øye for alle de som ikke var helt som alle andre i kongeriket. Det gjaldt blant annet barn og unge som opplevde mobbing og utenforskap, eller andre som slet med å passe inn på de tusenvis av gårdstun rundt om i det langstrakte landet. At kongen så dem i øynene og anerkjente deres plass i kongeriket, ga også håp for alle andre som følte at det ikke var helt som alle andre.
UglaJeg kan ikke se for meg noe verre enn å dra til en storby utelukkende for å gå på shopping. Å vandre retningsløst fra butikk til butikk uten noen annen plan enn å handle for handlingens skyld – der finner du mitt Gomorra. Londons Oxford Street og Regent Street er i så måte være syndens pøl. Der regner det alltid. Og når det ikke regner, holder butikkene likevel åpent for de som skulle ønske at det hadde regnet, siden det tross alt ikke er noe poeng å gå i butikker når det er fint vær. Jeg har ingenting imot målbevisste handleturer. Faktisk kan jeg finne glede i å legge opp en rute med tre til fire butikker som selger produkter jeg av en eller annen grunn har bruk for på et gitt tidspunkt.
Ugla