Akkurat nå

Fellesdans

Som mange andre har jeg denne helgen tilbrakt noen timer foran tv-en med David Lynch. Mest inntrykk gjorde åpningsscenen i «Mulholland Drive». Med en gruppe unge par som danser swing foran en lilla vegg, mens skyggene danser i bakgrunnen, settes anslaget for filmen. Det ligger helt sikkert en mening bak, som det er opp til seeren å tolke, men dette er ikke poenget her. Poenget er at jeg får ekstremt lyst til å lære å danse swing når jeg ser scenen igjen og igjen. For en måte å nærme seg et annet menneske på! Å kaste partneren opp i lufta, dra henne opp på ryggen og mellom beina, snurre henne rundt. Hvorfor må dansingen som skjer på dagens utesteder være så innmari tafatt og kjedelig?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

‘Tis the season

Ah, kva er det med denne tida på året som er så utruleg deilig? Jo visst var det trist når ein forsto at sommaren snart var over, at han som vanleg hadde flydd forbi. Men så, når lufta brått er klar som eit nyvaska vindauge og akkurat så varm at du kan gå i skjørt utan strømpebukse og ein passe tjukk genser (som varmar, men ikkje gjer ein sveitt), og ikkje berre det: Lufta kviskrar, som ho har gjort så mange gonger før, at no kan liksom alt skje, berre du følgjer med, men ikkje på ein masete måte, som sommaren kan gjere, men på ein stille, delvis nostalgisk og delvis håpefull, måte. Du får lyst til å sette på låtar om endring, du får lyst på endring generelt. Men, igjen, ikkje på ein masete måte, ikkje som når det er januar og marknadsføring om å bli eit betre menneske er overalt og trenger inn i hovudet så mykje at du til sist kjøper det trenings­abonnementet eller byrjar på ein tåpeleg, sjelutsugande periodisk faste. Nei, no skal ikkje noko abonnement kjøpast. For du innser at du heller vil gjere som Andreas Viestad sa i nyheitene: gå i skogen istadenfor inn i eit lokale utan vindauge og med lyd så høg at du fryktar han endeleg vil utløyse tinnitus. I skogen skal du plukke så mykje bær at du kan bli sjølvforsynt på syltetøy i eit år, og tyttebæra skal du bruke til dei norske husmannskost rettane du skal lage, som Viestad også gjekk i bresjen for. Du skal lese meir og du skal sove meir og du skal gjere yoga. Du skal verte eit betre menneske utan å prøve for hardt. Kanskje innser du at også denne endringa kan bli tvungen og kjip, viss du ikkje passar på.

Brødhuset Bastian (II)

Bak brødkvernen ble Bastian fylt av en helt spesiell følelse. Det var som om tusen soler skinte i hans innerste brødhjerte. Han sveivet ekstra hardt på sveiven. Ut av kvernen seilte et vidunderlig, deilig, aldeles fantastisk brød. Brødmaker Bastian hadde aldri sett en så deilig klump med kvernferskt brødsom denne. «Jeg har laget verdens beste brød», tenkte brødmakeren. Han fikk sin assistent ass.

Brødhuet Bastian (I)

Brødmaker Bastian kom fra en liten bygd i Nord-Norge. Bastian var oppkalt etter Thorbjørn Egners rollefigur som patruljerer gatene i det dystopiske tettstedet Kardemomme by. Eller, det var det Bastian tenkte selv om navnet. Helt ærlig visste han ikke helt hvorfor han het Bastian. Foreldrene hadde aldri fortalt det til ham. Det var sikkert mange grunner til dette. Én av dem var at foreldrene til Bastian aldri hadde møtt hverandre før.