Akkurat nå

Fellesdans

Som mange andre har jeg denne helgen tilbrakt noen timer foran tv-en med David Lynch. Mest inntrykk gjorde åpningsscenen i «Mulholland Drive». Med en gruppe unge par som danser swing foran en lilla vegg, mens skyggene danser i bakgrunnen, settes anslaget for filmen. Det ligger helt sikkert en mening bak, som det er opp til seeren å tolke, men dette er ikke poenget her. Poenget er at jeg får ekstremt lyst til å lære å danse swing når jeg ser scenen igjen og igjen. For en måte å nærme seg et annet menneske på! Å kaste partneren opp i lufta, dra henne opp på ryggen og mellom beina, snurre henne rundt. Hvorfor må dansingen som skjer på dagens utesteder være så innmari tafatt og kjedelig?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Hvile

En gang var jeg hos psykolog. Eller, en gang jeg var hos psykolog, om du vil, spurte han meg hvordan jeg hvilte. At jeg sover var ikke et godt nok svar. Ikke at jeg lå på senga og så på tv heller. Nei, jeg skulle kjenne at skuldrene var langt unna ørene, at pusten gikk langt ned i magen (ikke lungene?), at jeg virkelig lå godt og at tærne var varme. Uansett. Her om dagen og hvilken som helst dag kjente jeg meg en smule stresset. Rastløs og inautentisk, kanskje. En lett tilgjengelig løsning, som jeg også gikk for, er å sette på tv, skrolle på mobilen OG spise snacks. Stimuli, også kjent som distraksjon, ville kanskje den samme psykologen oppsummert metoden.

Brevene

Nylig fant vi noen brev som ble skrevet i 1961/62, da min eldste søster gikk på framhaldsskole i ei nabobygd i nord. Hun var 14–15 år og bodde på hybel. Hun spiste middag hos hybelvertinna, men annen mat holdt hun sjøl. Mamma skriver omsorgsfullt «hvordan har du det, gullungen min», skryter av gode karakterer og spør stadig om søster mi har nok mat og lommepenger. Brevene er fulle av meldinger om hva slags godsaker mamma sender: tre appelsiner, fastelavnsboller, wienerbrød, pepperkjeks. Og brød som er bakt samme dag som pakka blir sendt «for at de skal være så ferske som mulig». Mamma strikket for salg, så noen ganger er det instrukser om hvem som skal ha strikkeplaggene hun sender med. «Du skal få de pengene som jeg skal ha for kofta til lommepenger, så slipper jeg å sende noe».

Myras gull

Jeg er vokst opp i ei bygd med mye myrer og mye fjell, og dermed også mye moltebær. Googler du «multe» får du svar av typen «Multe kalles ‘myras gull’. Bæret vokser på myr og i fjellet over det meste av landet, og reglene for hvor du får plukke, er strengere her enn for andre bær.» Reglene for plukking av molter har tradisjonelt vært svært så strenge, ikke minst i nord, der bare de som eide moltemyrene kunne plukke der. Da jeg vokste opp, var det knapt lov å putte et bær i munnen hvis man gikk over annen manns eiendom. Man voktet myras gull. Molteteigene på egen eiendom fikk vi tidlig lære oss. Det var Storvassaksla, Kjelen, teigen innafor Litjvatnet, som krevde dagslange ekspedisjoner.