Fellesdans

Sitte fast

Det finnes noen øyeblikk i våre heseblesende liv der vi kan sette oss ned og tenke litt over ståa. Det er symptomatisk at de ikke er frivillige. Derfor er jeg takknemlig for de gangene jeg blir tvunget til å stoppe opp og se meg sjøl utenfra lite grann, for eksempel når jeg akkurat har smelt igjen smekklåsdøra inn til vaskekjelleren bak meg og med ett ser klart for meg nøkkelen som ligger og blinker i ei stråle av lys oppå vaskemaskina der inne. Den samme nøkkelen som går til leilighetsdøra mi der oppe i verden et sted. Situasjonen av å både ha låst seg sjøl inne og ute samtidig, er en interessant øvelse for hjernen. Den helhetlige prestasjonsfølelsen etter å endelig ha stavra seg ned til bunnen av blokka, som alltid virker så uendelig langt ned selv om jeg bor i andre etasje, og greid å presse inn navnet mitt på den overfylte vaskelista og faktisk klart å overholde tida og attpåtil ­unngått å møte noen naboer på veien, blir først erstatta av en indre tirade over hva for et begredelig ­eksemplar av et menneske jeg er som tror at jeg noen gang kommer til å klare å gjøre en liten dritting ordentlig, som så går over i den kroppslige reaksjonen fra et traumatisk barndomsminne av at jeg en gang stakk huet inn i en vaskemaskin og et øyeblikk trodde jeg aldri kom til å komme ut igjen, før hjernen blir sliten av eget drama og kortslutter i en zenaktig mellomeksistens. Etter TJUE TIMER (tre og et halvt minutt) og det endelig åpner seg ei litta glipe i døra som kaster lys over mitt forskremte, gisselfangeaktige fjes, kicker fortrengingsgenet inn: Jeg later som om jeg knytter lissa før jeg snapper opp nøkkelen og smiler med apatisk rettstrekmunn til min uvitende livredder. Så er sjela mi rein og rensa helt til neste gang jeg gjør noe idiotisk.