Akkurat nå

Fellesdans

Som mange andre har jeg denne helgen tilbrakt noen timer foran tv-en med David Lynch. Mest inntrykk gjorde åpningsscenen i «Mulholland Drive». Med en gruppe unge par som danser swing foran en lilla vegg, mens skyggene danser i bakgrunnen, settes anslaget for filmen. Det ligger helt sikkert en mening bak, som det er opp til seeren å tolke, men dette er ikke poenget her. Poenget er at jeg får ekstremt lyst til å lære å danse swing når jeg ser scenen igjen og igjen. For en måte å nærme seg et annet menneske på! Å kaste partneren opp i lufta, dra henne opp på ryggen og mellom beina, snurre henne rundt. Hvorfor må dansingen som skjer på dagens utesteder være så innmari tafatt og kjedelig?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kryd­der­gutt

Forord «Forsinket aktualitet» er den norske tittelen på slovensk nesepiller Slavoj Žižeks forord til «Det kommunistiske manifest». Forordet skrevet 175 år etter manifestet? Pøh! Mitt forord til mitt manifest er skrevet før (som seg hør og bør). Titlene på forordene kunne like gjerne vært de samme da innholdet i manifestet mitt er for forsinket til å være aktuelt. Er det ikke det Žižek mener? Kanskje forordet mitt er «Kun forsinket»? Eller «Manglende relevans» ettersom žižekforordet nå viser seg å ha en annen sammenheng mellom tittel og manifest? Nei. Slavoj kan heller bytte tittel. For eksempel til «Referanse som burde strykes fra mitt forord». Mitt kan hete «Forsinket, nesten irrelevant og nå, litt for langt». En kryddergutts manifest Aller først: Tittelen på forordet spiller altså på at manifestet er «forsinket og nesten irrelevant», mens forordet er «irrelevant og nå, litt for langt».

Fugl i nød

Det fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.

Saga blott

«Da-dam-pam-pa!» Og snart finnes ikke isbilen, heller. Det går ikke rundt mer, og derfor blir 2026 det siste året. Var det siste gang jeg så den en søndag i september, da den kjørte opp de stupbratte bakkene langt inne i Hardanger? Tantebarna mine kommer til å huske isbilen, de er store nok til det. Men for ettåringen min er løpet kjørt. Herved er min families tradisjonsrike lureri avviklet for evig og alltid: «Hør, her kommer fiskebilen!» Heldigvis har vi fortsatt Norge Rundt på NRK1, men snart tas vel det av lufta, og da er det ingenting igjen av stort, offentlig felleseie som binder Griegs «Norsk dans nr. 2» til de formative år.