Akkurat nå

Fellesdans

Ugla

Som mange andre har jeg denne helgen tilbrakt noen timer foran tv-en med David Lynch. Mest inntrykk gjorde åpningsscenen i «Mulholland Drive». Med en gruppe unge par som danser swing foran en lilla vegg, mens skyggene danser i bakgrunnen, settes anslaget for filmen. Det ligger helt sikkert en mening bak, som det er opp til seeren å tolke, men dette er ikke poenget her. Poenget er at jeg får ekstremt lyst til å lære å danse swing når jeg ser scenen igjen og igjen. For en måte å nærme seg et annet menneske på! Å kaste partneren opp i lufta, dra henne opp på ryggen og mellom beina, snurre henne rundt. Hvorfor må dansingen som skjer på dagens utesteder være så innmari tafatt og kjedelig?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Målsanger

Alle som har fulgt det norske herrelandslagets ferd mot VM, har kanskje fått med seg at Racer-klassikeren «Bønda ifra nord» runger utover Ullevål hver gang Norge scorer mål. Jeg vet ikke når tiltaket ble innført, men hyller det fullt ut. Også enkelte norske klubber følger denne skikken, og da er det ofte klubbsanger som spilles av, for eksempel «Her kommer Molde» og «Lyn-sangen». På sitt beste tror jeg sangene gir et ekstra push til både publikum og spillerne på banen. Som så ofte her i verden gjør tyskerne også øvelsen målsanger hakket bedre. Etter min mening er det ingen land i verden som har en bedre fotballkultur. Og målsangene er en integrert del av denne.

Ugla

Baby blue

«It’s All Over Now, Baby Blue» var den siste låta Bob Dylan spilte på Newport Folk Festival 26. juli 1965. Få konserter er like myteomspunnet som denne. Dette var øyeblikket da Dylan tok fram elgitaren, brøt med folken og rocken ble født – satt på spissen. Jeg synes likevel det er mer interessant at han valgte å avslutte det kortet settet med «Baby Blue». Selv om mange har forsket, spurt og undersøkt, er det bare Dylan som vet hvem Baby Blue egentlig er. Kanskje er det heller ikke så farlig om det er en virkelig person eller ikke.

Ugla

Agora

På avgangstavla på flyplassen i Tblisi stod det destinasjoner du ikke kan reise til fra et EU-land: Minsk, Moskva, Sotsji og flyselskaper som Belavia og Red Wings. Selv skulle jeg vestover, meg morgenflyet til Athen, med en billett jeg hadde bestilt fire timer tidligere. Jeg vet ikke helt hva det var som ikke appelerte til meg med Tblisi og Georgia, byen og landet som så mange har snakket så varmt om. Kanskje var jeg ikke helt klar for det, der og da, men snarere enn å begrave hodet over ekstrakostnadene den spontane endringen av reiseplaner, omfavnet jeg eventyret det var å slumre litt småbrisen på fly-vin og mangel på søvn over hele Anatolia. Over byer med navn som Batman og Kars – steder jeg kanskje bare får se som løvetanner på et mørk lerret fra flere tusen fots høyde. Vi fløy tilbake i tid, og klokka var rundt seks da jeg så ned på de grønne fjellene i Attika som omkranser byen hvor det hele startet for vår del av verden. Jeg tok banen inn til sentrum, la fra meg bagasjen på et oppbevaringssted og hentet med meg en spinatpai fra et bakeri.

Ugla