Går du, slik jeg har gjort i det siste, i skogen alene om høsten og vinteren, utgjør trærne på en underlig måte et rom for seg selv, med et særegent interiør. Uten bymessig belysning er medbrakt lykt eneste kilde. Rommet får en fabelaktig virkning, lukket om lyskjeglen. Mørket, skyggene og stillheten utgjør vegger med små hull: Rådyrs øyne lyser mot deg, kattuglas rop, hegrens hese skrik krymper avstanden til en fantastisk eventyrverden. Hva som helst kan skje.
Naturtap og klimaendringer rykker inn i Mona Høvrings poesi, uten at diktene mister sin kraftfulle flertydighet.
Dyr som jordens salt
