DebattSykelønn

Spørsmål

Tone Guldbrandsen

Det er noe med diskusjonen om sykefravær og sykelønn som stadig forundrer meg. Hvorfor snakkes det i hovedsak så mye om sykefravær, og så lite om sykdom? Det høres ut som det ikke er sykdom som et årsak til sykefraværet. Ved å fokusere på årsaker til sykefravær – nemlig sykdom – ville det muligens bli tydeligere hva slags tiltak som kan gjøres for å redusere sykefraværet, og om det faktisk er mulig med det inkluderende arbeidslivet vi har, det vil si med sysselsetting av arbeidstakere som ikke har 110 prosent yteevne hele tida.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Tidsskrifter

Dødsen­gelen Wold

Fredag 12. juni flakser Bendik Wold som en dødsengel over Vinduet, Vagant og Samtiden. Han skriver under overskriften «total kortslutning» om at Vagant overtar Vinduet: «Gratulerer, Gyldendal. Dere drepte nettopp to tidsskrifter». Han argumenterer ikke. Han raljerer. Hans postulat er det beste i to tidsskrifttradisjoner ikke kan forenes og føres videre.

Magne Lerø
Språk

«Hender i omsorgen»

Hva betyr ordene vi bruker, i skrift og tale, for hva eller hvordan vi tenker? Hva er ordene uttrykk for? Det tenker jeg stadig mer på. Jeg har for eksempel lenge undret meg over at behovet for flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene svært ofte refereres til som et behov for flere «hender». Det er ikke noe galt i å bruke metaforer, men hva i all verden er bra med ordet «hender» i denne sammenhengen? Hva slags syn på mennesker er dette uttrykk for? Ikke uventet snakket både Frp-politiker Kristian Eilertsen og programleder Anne Katrine Førli om «å skaffe nok hender» i debatten om ny helsepersonellplan i Dagsnytt 18, fredag 12. juni. Jeg sender en takk til Lill Sverresdatter Larsen, dyktig leder i Sykepleierforbundet, som responderte med at det ikke er «hender» vi trenger, men «kompetanse og kvalifisert personell». Om det hjelper på den omfattende bruken av ordet vet jeg ikke, men det er lov å håpe at vi forstår at folks hender overhodet ikke er nok.

Yngvil Grøvdal
Kjønn

Test­os­teron og kultur

Leif Osvold hevder i en replikk den 12. juni at unge menns aggresjoner og volds­tendenser i hovedsak skyldes testosteron. Påstanden kommer som en respons på Arne Johan Vetlesens diskusjon om endrede selvbilder og voldstendenser hos unge menn («Homo Politicus», 8. juni). Osvold mener at jenter og kvinner verken forstår eller liker at kjønnsforskjeller har biologiske årsaker, «for da mister de trumfkortet med ‘kultur’». Men hos mennesker er sammenhengen mellom testosteron og aggresjon nettopp påvirket av kultur. Hormonets biologiske effekt handler nemlig om å påvirke motivasjonen for å oppnå høyere status – og ikke om aggresjon. Som Robert Sapolsky viser i sin leseverdige bok «Behave», fører økt testosteron til mer samarbeid og sosial sjenerøsitet dersom det er dette som gir status.

Joar Vittersø