Safrankjuke. Dverggås. Rødknappsandbie. Snutetøffelmose. Bredøre. Huldrenøkkel. Bronsepraktbille. Hvitbladtistelfjærmøll. Hettemåke. Sibirsepter. Høstklegg. Dette er bare noen få av de 288 artene som er ført opp i kategorien kritisk truet i den norske rødlista over truede arter. Det er forskjellige grunner til at disse artene er trua. Men den største påvirkningsfaktoren for alle de nesten 5000 artene på rødlista er arealendringer. Utbygging, skogbruk, at landbruksjord går ut av drift og oppdyrking og drenering er noen av måtene vi endrer arealene på, og dermed også endrer leveområdene til artene som befinner seg der.
Vi har mye kunnskap om naturen i Norge og i verden. Vi vet at den er under press. Vi vet hva som må til for å ta vare på den. Vi vet at konsekvensene av å fortsette å ødelegge naturen som nå, er store.
Derfor var optimismen stor da den globale naturavtalen ble vedtatt i Montreal i desember 2022. Den hadde som mål å stanse og reversere tapet av natur, og gi oss mer natur, innen 2030. Det var på høy tid. I sin omfattende tilstandsrapport om jordas biomangfold fra 2019, slo det internasjonale naturpanelet (IPBES) fast at ti prosent av verdens plante- og dyrearter er nærmest utryddet. I tillegg er rundt én million av åtte millioner dyre- og plantearter truet. Vi menneskers aktiviteter har ført til store endringer i 75 prosent av arealene på land, og 66 prosent av havmiljøene. Nesten en tredjedel av alle korallrev er truet. Minst en tredjedel av pattedyrene i havet er truet. Tapet av natur er en trussel mot menneskeheten. Seinere har det kommet flere rapporter som ikke viser tegn til bedring, tvert imot. Et tilnærmet samlet forskerkorps roper varsko om naturens tilstand. Den globale naturavtalen fra Montreal skulle svare på dette.
Avtalen slo blant annet fast at man globalt skal verne 30 prosent av all natur på land samt i verdens hav, elver og innsjøer innen 2030. Og at man innen 2030 skal ha restaurert 30 prosent av all natur som er delvis ødelagt. Disse målene bygger på forskning, som blant annet viser at man ved å bevare minst de 30 prosent viktigste land- og havområdene, kan sikre overlevelse for over 80 prosent av artene på land. Derfor slo avtalen også fast at vernet må være representativt, slik at ikke bare noen få typer natur blir vernet, mens andre blir ødelagt.
«Ikke ett eneste av forslagene fra Stortingets energi- og miljøkomité har fått flertall»
195 land, deriblant Norge, har i tillegg til EU sluttet seg til avtalen. Da vi sluttet oss til den, forpliktet vi oss også til å legge fram en plan for hvordan Norge skulle oppfylle sin del av avtalen.
Regjeringen la fram sin handlingsplan for naturmangfold høsten 2024. Planen ble kritisert for å være et makkverk av miljøorganisasjonene. Regjeringen la ikke opp til at Norge skulle oppfylle sin del av forpliktelsene for å ta vare på naturen. Den avtalen har Stortingets energi- og miljøkomité nettopp behandlet. De har skrevet rundt 140 sider med tekst om denne avtalen. Kommet med 130 forslag. Men ikke ett eneste av forslagene har fått flertall.
Derimot har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått sammen med Fremskrittspartiet for å få flertall for å understreke at regjeringens melding følger opp Norges internasjonale forpliktelser etter naturavtalen. At Arbeiderpartiet må gå til Norges minst miljøvennlige parti for å få flertall for at handlingsplanen de har lagt fram, er nok for å følge opp den internasjonale naturavtalen, viser at partiet har gitt opp sin egen, til tider relativt gode miljøpolitikk. Det mangler nemlig ikke på miljøpolitikk i Arbeiderpartiets partiprogrammer. Den kommer bare ikke til uttrykk i praksis.
Regjeringens handlingsplan stanser ikke nedbyggingen av norsk natur, på tross av at vi har enorm kunnskap om både konsekvensene av det, og om hva vi kan gjøre for å hindre det. Og regjeringen nekter å la seg rikke av de andre partienes forslag. Høyre, SV, Rødt, Venstre, MDG og KrF har gått sammen om en rekke forslag som ville gjort handlingsplanen mye bedre. Noen av forslagene er så lavthengende frukter at til og med en meitemark ville kunnet plukke dem. For eksempel et forslag om at regjeringen skal ta initiativ til å etablere en omforent definisjon av grå arealer. Grå arealer er områder der naturen allerede er ødelagt, og som man dermed ikke ødelegger mer natur ved å bygge på. Vi har ikke en definisjon av hva grå arealer er, og vi har ikke oversikt over hvor de grå arealene finnes. Hadde vi hatt det, ville det vært lettere for kommunene å ha oversikt over områder de visste det var lettere å si ja til å bygge på, uten å få konflikter med naturverdier. Regjeringen vil heller ikke kartlegge hvor store områder i Norge som kan kalles «særlig viktige naturområder», eller sørge for at miljødata fra konsekvensutredninger, forskning og overvåking samles inn og lagres, og hvis dataen er egnet til det, offentliggjøres i felles databaser. Alt dette relativt enkle tiltak som ville gjort det litt bedre å være safrankjuke, snutetøffelmose eller bronsepraktbille i Norge.
Men regjeringen er mer ryggradsløs enn en meitemark (som ikke har skjelett) når det kommer til naturpolitikk. Naturen trenger meitemarker, til å grave ganger og gjøre om løv til næringsrik jord. Denne regjeringa derimot, har naturen ingen bruk for.
