Mange kritiserer våre nåværende politikere for å ha et kortsiktig nytteperspektiv i forsknings- og utdanningspolitikken, men det er heller ikke hele historien. Det finnes også en bred, tverrpolitisk erkjennelse av at forskning og høyere utdanning er et langsiktig prosjekt som ikke kan se seg blindt på svært kortsiktig og konkrete nytteanalyser.
I behandlinga av Utsynsmeldinga (Innst. 472 S, 2022–2023) poengterte et bredt flertall fra Rødt til Høyre i Utdannings- og Forskningskomiteen på Stortinget «at også i fremtiden må utdanning anerkjennes som en verdi i seg selv. Inn i dimensjoneringsarbeidet er det viktig å ikke se seg blind på nå-bildet av kompetansebehov, men også anerkjenne de generiske ferdighetene utdanning bidrar med. Derfor er det viktig at man i en omstrukturering av finansieringssystemet til høyere utdanning unngår utilsiktede konsekvenser, som kan berøve samfunnet for gode fagmiljø som tilfører viktig kompetanse.»
Det er kanskje ikke like bastant som da Jacob Marcus Monrad sist på 1800-tallet sa at «Videnskaben kan overhodet slet intet udrette, uden den faer Lov til ar gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen», men begge utsagnene gir uttrykk for en grunnleggende forståelse av at kortsiktig nytte kan gå på bekostning av en mer langsiktig nytte.
Når vi nå ser ostehøvelen i år etter år er brukt på våre høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner av skiftende regjeringer, og at det nå har gått så langt at det er større oppsigelsesprosesser på gang, er det likevel på sin plass å minne om hvilke langsiktige kostnader disse «spareprosessene» vil få. En solid grunnfinansiering er selve fundamentet for den nysgjerrighetsdrevne, frie forskningen som kan skape de store gjennombruddene. Ofte vil nettopp forskning som ikke har en annen umiddelbar hensikt enn å forsøke å forstå naturen eller et fenomen bedre, gi muligheter for store gjennombrudd på mange områder.
«En stat skal ha svært god råd om den ikke gir forskning en solid basisfinansiering»
Uten at fagmiljøene kunne følge egne interesser og drive grunnforskning hadde vi ikke hatt internett. Kvantefysikken ligger i bunn av all halvlederteknologi. Vi ville ikke hatt laser. Uten grunnforskningen hadde vi ikke hatt teknologien til bunn for all moderne kommunikasjon. Det samme gjelder strålebehandling, MR og CT i medisinen.
Det ligger i naturen til forskningsarbeid at man på forhånd ikke kan vite hva man kommer til å finne. Man kan ha en forventning, en hypotese eller en inspirert gjetning, men om man vet, er det ikke behov for forskning. Samfunnsnytte kan ikke forutses, og det gjelder også store offentlige utviklingsprosjekter.
Justert til 2020-tall kostet Apollo-prosjektet 283 milliarder dollar. Det er mye penger. Samtidig er det en brøkdel av hva som ble brukt av amerikanske myndigheter til redde bankene etter finanskrisa i 2008, og en forsvinnende liten del av kostnadene til krigene i Afghanistan og Irak.
Som den kjente økonomen Mariana Mazzucato beskriver i boken «En ny økonomi», gav Appollo-programmet en eksplosiv teknologiutvikling som fikk ringvirkninger på en svært lang rekke områder og i en svært lang rekke bedrifter på en måte som igjen satte USA i førersetet globalt økonomisk og teknologisk. I en rapport til Europakommisjonen fra 2018 skriver økonomen Eva Arrilucea at «Apollo førte til over 1800 spinoffprodukter til og med 2015. Fysiske produkter som ellers ikke ville vært mulig. En rekke gjennombrudd fra tidlig oppdagelse av brystkreft til akselerert utvikling av integrerte kretser ble født av Apollo-programmet.»
Store offentlige satsinger på forskning og utvikling, uten kortsiktig og målrettet nytteverdi har historisk skapt enorme verdier for samfunn. Man kunne kanskje intuitivt tenkte at denne type satsing på forskning er noe man kan gjøre om man har god råd. Historien forteller oss det motsatte: En stat skal ha svært god råd, om den ikke gir forsknings- og utdanningsmiljøer en solid basisfinansiering så de kan gjøre jobben sin uten «at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen».
