Hva er det med tidsreising som får det til å sprake så deilig i hodet mitt? Mens mange science fictiontemaer har blitt forvirrende virkelighetsnære, er tidsreiser et fiksjonens siste tilfluktssted; ingen påstår at vi er i nærheten av å realisere det. Altså kan jeg filosofere i ro og mak, i fred for frykten om at et svart hull skal åpne seg i kjøkkengulvet neste onsdag og svelge meg hel, eller i veldig små biter.
Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.
Opp i gryta
