Når de økonomiske og geografiske forskjellene blir større samtidig som naturen forsvinner, er det vanskeligere å kjenne igjen det som har vært så bra med å bo i Norge. I dag ser vi mange eksempler på at naiv markedsliberalisme kjører Norge i grøfta: Norske bedrifter taper viktige anbud, slik at viktige verftsoppdrag forsvinner til land som utkonkurrerer oss på dårligere lønns- og arbeidsvilkår, som for eksempel Tyrkia. Samtidig vokser inntektsgapet mellom bøndene i distriktene på den ene siden, og finanseliten og toppbyråkratene i Oslo på den andre.
Da Ottar Brox ga ut boka «Ta vare på Norge» i 1988, skrev han om hvordan høyrepartienes avvikling av sosialdemokratiske institusjoner utfordret den politikken som gjør landet vårt til et godt sted å bo: små økonomiske forskjeller, levende distrikter og et inkluderende fellesskap.
De siste tiårene har Brox fått rett i flere av sine dystre spådommer. Forskjellene vokser. Sommeren 2022 varslet forskere i Statens institutt for forbruksforskning om en ny form for fattigdom: matfattigdom, eller sult som vi kalte det på 1800-tallet. De pekte på de høye strømprisene som driveren bak denne fattigdommen.
Vi har mistet kontrollen over helt grunnleggende infrastruktur. Før var målet produksjon og foredling her hjemme, ved bruk av billig og kortreist fornybar kraft i kombinasjon med gode lønns- og arbeidsvilkår. Nå presser både direktiver fra EU og lobbyister fra NHO på for å ødelegge alt fra reguleringer i arbeidslivet, handelsbarrierer og naturverdier.
Også innen landbruk og fiskeri ser vi at ressursene samles på stadig færre og rikere hender, hos matvarebaroner og lakselorder. Fisk som kunne skapt aktivitet i landindustrien, eksporteres i større grad ubearbeidet til utlandet til milliardfortjeneste, samtidig som fiskevær i Nord-Norge sliter på grunn av kvotenedgang.
Resultatet av dette kappløpet mot bunnen, og konsentrasjonen av makt og rikdom på toppen, er rovdrift på både mennesker og natur.
Rødt legger nå fram en plan for hvordan vi både kan ta bedre vare på naturen og samtidig sørge for gode arbeidsplasser i hele landet. Den handler om større demokratisk kontroll og styring.
Her tar vil til orde for omkamp om direktiver og forordninger som har rasert norsk jernbane, posten og krafta, som EUs fjerde jernbanepakke eller EUs energiunion. At ikke vi skal ha full råderett over viktige infrastrukturoppgaver som tog, brev og strøm henger ikke på greip. Hvis ikke vi får bestemme over denne politikken, bør EØS-avtalen reforhandles.
Og selv om man ikke skulle være enig med Rødt i å si opp EØS-avtalen, går det fortsatt an å gjøre langt mer for å sikre arbeidsplasser i hele Norge enn det vi gjør i dag. Som en fersk utredning fra Stortinget viser, er Norge mye dårligere enn land som Frankrike og Tyskland til å stille krav i anbudsprosesser som gir oppdrag her hjemme. Det er ingen grunn til at Norge skal være mer markedsliberal enn disse landene.
Her er mulighetene mange: Vi bør stramme inn gjennom skjerpede krav om miljø og HMS – og for den del språkkrav. En utredning gjort for Nærings- og fiskeridepartementet i 2023 viser at ved offentlige anbudsutlysninger med krav om bruk av nasjonalt språk i tilbudet, er andelen tildelinger til nasjonale aktører fra 83 prosent mot 53 prosent uten. Hvis vi vil sikre oppdrag til for eksempel verft på Vestlandskysten, hvorfor ikke lyse ut offentlige anbud på nynorsk i stedet for engelsk?
Det er også gjennom politisk styring at vi kan satse på næringer som tar vare på naturen heller enn å bygge den ned. I stedet for å teppelegge landet med naturødeleggende vindkraft eller bygge enda flere og større hyttefelt i kommuner som mister fastboende, bør staten investere i oppgradering av og energisparing i bygg. Byggenæringen har mangel på oppdrag, og står klar til å gjennomføre storstilt energieffektivisering. Men da trengs det en økonomisk og vennlig dytt fra myndighetenes side. Rødt fremmer denne våren en rekke konkrete og rettferdige forslag om dette i Stortinget.
Skal vi ta vare på Norge, må vi sørge for at vi forvalter naturressursene våre rettferdig og i pakt med naturen. Da kan vi ikke ha uhemmet markedsstyring verken fra Oslo eller Brussel. I stedet må vi ta vare på det som er godt med Norge gjennom demokratisk og politisk styring.
