Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.
Kateryna G. PedersenVi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.
Annam ChaudhryElektrifiseringen av Melkøya handler om mer enn strøm og tall. I forskningen min har jeg fulgt planene om utbygging av to vindkraftverk på Porsangerhalvøya, anlegg som til sammen kan dekke opptil 110 km² og utgjøre en betydelig del av reinbeitedistriktet til Skhoutanjárga siida. Deler avdette området omtales som Sieiddeduottar, som kan oversettes til offersteinsvidda eller den hellige vidda. Her ligger flere sieiddit, tradisjonelle offersteder, og fjell med navn som tilsier at dette er snakk om en vidde med stor kulturell betydning. Sporene i landskapet etter menneskelig aktivitet er både synlige og usynlige, og strekker seg tilbake til eldre steinalder. Mange av kulturminnene er knyttet til reindrift. Nå trues landskapet av inngripen som kan totalforandre og gjøre det ugjenkjennelig for dem som hører til her. På papiret ser saken enkel ut: elektrifisering av Melkøya vil kutte CO₂-utslipp fra LNG-produksjonen med om lag 900.000 tonn.
Marianne Friisberg Larssen